was successfully added to your cart.

Handlekurv

Med egne ord

Kjære kroppen min

Kjære kroppen min. Det er på tide å beklage. Beklage for all den smerte og lidelse jeg har påført deg. Jeg trodde jeg hadde kontrollen, trodde alt var på stell, men til slutt måtte jeg se meg overvunnet i kampen mot anoreksien.

Beklager for alle lovnader om at alt ville bli bra bare jeg ble tynn. Beklager for at tallet på vekten aldri var godt nok, og for at jeg kjørte deg lenger og lenger ned. Jeg innså for sent at det lå så mye mer bak, og at sult ikke var løsningen.

Kjære øyne. Beklager for at dere måtte se verden gjennom tårer, og for at jeg slet dere ut ved å gråte meg gjennom hvert eneste måltid. Beklager for at jeg lot dere farge livet i gråtoner. Og mest av alt, beklager for at jeg fikk dere til å tro at det dere så i speilet ikke var bra nok, tynt nok og pent nok.

Kjære bein. Beklager for alle de utallige mil dere måtte løpe, når dere knapt klarte å holde meg oppreist. For at jeg lot dere forfalle til det bare var skinn og bein igjen.

Beklager for at det å reise seg opp av senga ble en kamp, og for at hver trapp føltes som å bestige ett fjell. Jeg kan ikke forestille meg hvor tyngende det må ha vært å måtte bære rundt på demonene mine.

Kjære hode. Beklager for at jeg lot tanker om mat, kropp og kalorier overskygge alt annet. Det var aldri intensjonen at du skulle få ett så forvridd forhold til næring. Beklager for at jeg fikk deg til å tro at du ikke fortjente å spise, og føle mestring jo lenger du klarte å motstå sulten.

Beklager for at jeg lot deg takke nei til alle sosiale arrangementer. For at jeg fikk deg til å føle at mat var straff. Beklager for at ambivalensen måtte rive og slite i deg, til du til slutt ikke orket mer.

Kjære hjerte. Beklager for at du måtte kjempe for å fortsette å slå. Den lille energien jeg hadde gikk til deg, men det var ikke nok til å lade batteriene. Til slutt måtte du sette hele kroppen i spareblussmodus. Beklager for at jeg ikke hadde nok kjærlighet til deg, og for at jeg fikk deg til å forakte den kroppen du måtte leve i.

Kjære kroppen min. Takk!

Takk for at du aldri ga opp, selv når ting var på sitt mørkeste. Takk for at du hadde vilje og energi til å kjempe videre. Du er den sterkeste jeg kjenner.

Takk for at du fikk meg til å innse at jeg er god nok som jeg er. Den kampen du har kjempet er beundringsverdig og jeg er din største fan. Takk for at du fikk meg til å komme styrket ut av sykdommen. Og mest av alt, takk for at jeg igjen kan danse, le og leve det livet både du og jeg fortjener.

Karoline Brastad Hansen

^