was successfully added to your cart.

Handlekurv

Aktuelt

Verdensdagen for spiseforstyrrelser

2. juni, markeres Verdensdagen for spiseforstyrrelser. Sammen med Villa SULT og Spiseforstyrrelsesforeningen vil ROS bruke dagen til å sette fokus på den mest utbredte, men også den mest ukjente spiseforstyrrelsen, overspisingslidelse. ROS vil spesielt sette fokus på hvordan personer med en overspisingsproblematikk blir møtt i behandlingssystemet. 

Vekten i befolkningen øker og det har aldri vært mer fokus på kropp, mat og vekt, eller tiltak rettet mot livstil og vektreduksjon. Vi stigmatiserer og sykeliggjør overvekt og mange søker konservative løsninger i håp om å få bukt med vekten. Mange, inkludert flere av de som selv sliter, reduserer overvekt ned til manglende selvdisiplin, latskap og for lite kompetanse omkring kosthold og fysisk aktivitet.

Hva skal du gjøre dersom maten er noe du tyr til for å døyve følelsene dine? Når du hver dag står opp og tenker at «i dag er siste dagen jeg skeier ut, i dag skal jeg ha kontroll», men så kommer kvelden, du sitter alene og angsten du kjenner på gjør det umulig for deg å ignorere den. Du kan ringe en venn, snakke om det. Men, skammen er så intens og følelsene så påtrengende at du får det ikke til. Du kan også prøve å puste rolig, gå en liten tur – gjøre noe konstruktivt for å få angsten til å roe seg, men følelsene oppleves for overveldende. For noen blir måten å håndtere overveldende følelser å ty til mat – store mengder mat, ofte mat man i utgangspunktet nekter seg selv å spise. Ofte skjer disse episodene etter en periode med underspisning – man har gått hele dagen – kanskje flere dager, men for lite mat.

Hva gjør du da? Trangen til å gå ned i vekt er så intens. Det er nesten alt du klarer å tenke på. Du er villig til å gjøre nærmest hva som helst. Det er kanskje ingenting som er så provoserende for deg som å lese «små endringer over tid». Du trenger noe nå, med en gang. Selvforakten er så intenst og stert, og troen på at alle livets problemer vil være mye lettere dersom du blir tynnere. Helst tynn.

Du går til legen. Han ser at du er stor, så det å ta dette opp er kanskje ikke engang nødvendig. I mangel på bedre behandling blir du henvist til livstil- og vektreduserende hjelp. Det er jo akkurat det du ønsker. Eller? Du blir møtt av noen som forteller deg at du skal spise mindre porsjoner, grovere, mer grønnsaker og kanskje ta deg noen nøtter eller frukt fremfor chips på lørdager. Men, dette vet du jo fra før av? Problemet er at du ikke får det til? Du vet jo hva lettprodukter er. Du vet at energiregnskapet må gå i minus for at du skal gå ned i vekt.

2- 3 % av Norges befolkning har en overspisningslidelse. Det er trolig store mørketall her, ettersom at det finnes lite forskning på lidelsen. Dessuten er det enda flere som vil være i gråsoner – hvor kropp, mat og vekt tar stor plass, men ikke så stor at man ville fått en diagnose. Dette er et underkommunisert problem som rammer mange.

For mange med overspisningslidelse begynte problemene tidlig – kanskje så tidlig som på barneskolen. Man ble kanskje utpekt som stor, kanskje det ble satt inn vektreduserende tiltak. En del opplevde vektrelatert mobbing. Bevissthet rundt egen kropp ble tidlig negativ, og i tenårene var du kanskje slankeindustriens letteste bytte. Det var jo ingenting du heller ville enn å bli tynnere. Ballen begynte å rulle, og de påfølgende årene gikk du opp og ned i vekt – mye. Sakte, men sikket, ble det som en gang var lett overvekt – eller «valpefett» til sykelig overvekt.

Undersøkelser som ROS har gjennomført i forbindelse med prosjektet vårt «Få bukt med overspisning», hvor 153 deltakere svarte, viser at 86 % at de hadde slitt med overspisnigsproblematikk i 11 år eller mer, 66 % i 16 år eller mer. Over 40 % hadde aldri oppsøkt hjelp, mens 30 % hadde oppsøkt hjelp, men ikke fått hjelp. Ca. 2/3 av deltakerne var i aldersgruppen 26- 45 år, noe som forteller oss at flesteparten har slitt veldig store deler av livet sitt.

Et problem vi i dag står ovenfor er at overspisningslidelse ikke er en del av prioriteringsveilederen for behandlingsapparatet. Selv om legen eller andre har kjennskap til lidelsen er det derfor svært få henvisningsmuligheter. Fordi lidelsen ble anerkjent som egen diagnose på slutten av 2018 er det også svært mangelfull kompetanse flere steder i behandlingsapparatet. Dette er et stort problem.

Mange med overspisningslidelse har få psykologiske hjelpetilbud. Fordi overspisningslidelse er en spiseforstyrrelse og derfor må behandles som en psykisk lidelse, kan livstilsendringsbehandling gjøre vondt verre. Man må selvsagt også jobbe med mat og måltid – men først og fremst hvorfor overspisningen i utgangspunktet skjer.

ROS vil

  • At overspisingslidelse inkluderes i Helsedirektoratets prioriteringsveiledere for psykisk helsevern for barn og unge og voksne
  • At behandlingstilbud til personer med overspisingslidelse etableres i alle helseregioner
  • At det blir økt fokus på psykisk helse ved sentre og poliklinikker for behandling av overvekt, og at disse har helsepersonell som kan ivareta mennesker med overspisningsproblematikk
  • At behandlere i DPS skal ha god kjennskap til overspisingslidelse og kjenne til verktøy for veiledet selvhjelp til denne gruppen

 

^