Tekst: Cathrine Nitter, ROS
Jeg ble tidlig interessert i overvekt- og fedme-problematikk. Dette hadde nok sitt utspring i at jeg selv som 13-åring ble pårørende til en med spiseforstyrrelser, og senere en mangeårig frykt for å legge på meg, hvor mettet fett og rørsukker var oppskriften på mareritt.
Da jeg som 20-åring begynte å studere folkehelse hadde jeg et inderlig ønske om å jobbe med vektreduserende behandling. Jeg så for meg at jeg skulle hjelpe kvinner i 50-årene, som hadde «noen kilo for mye», ned i vekt. Denne ideen bunnet nok ut i min tanke om at det å ha «noen kilo for mye» måtte være uutholdelig. Ved å fjerne overvekten ville jeg også hjelpe mennesker til å føle seg mye bedre.
Jeg tok det altså for gitt at kroppsvekt og selvfølelse gikk hånd i hånd, og at noen kilo i minus ville gjøre underverker. Litt kunnskap om kosthold og fysisk aktivitet ville altså gjøre susen, tenkte jeg. Som om jeg hadde «skjønt noe» mange andre ikke hadde. Den ideen fikk fort en del brister.
Under et praksisopphold på en frisklivssentral fikk jeg møte flere mennesker med vektproblematikk – de fleste hadde mer enn bare «noen kilo for mye», noe som gjerne var grunnen til at de var der. Flere av dem fortalte om mange av de samme tankemønstrene som jeg kjenner hos dem med spiseforstyrrelser. De hadde en svært streng forståelse av «ja- og nei-mat», hva de burde og ikke burde spise. De tenkte hele tiden på at de burde slanke seg, de ønsket at de var annerledes og de hadde gjerne prøvd ut det som eksisterte på markedet av slankeprodukter. Flere av dem hadde slanket seg siden de var tenåringer og opplevd hyppige vektsvingninger.
Dette var ikke mennesker som ikke hadde peiling på kosthold, som ellers var glade og lykkelige, og som kom til å få det bedre når vekten gikk ned. Flere av dem hadde triste historier og erfaringer i ryggsekken. Likevel satt jeg der og ga mine tips og råd om hvordan man kunne blande litt «Funsaft» inn i den magre kesamen til kvelds, og å lage kakao med suketter og lettmelk om man ønsket noe søtt en lørdagskveld.
Når en person er overvektig, tar vi det for gitt at livsstilsendring er løsningen. Vi isolerer levevanene og trykker på repeatknappen – selv om omtrent all forskning vi har på slanking og adferdsendring viser mislykkede resultater. Vi fortsetter å kun fokusere på overvekten, og påpeker at man bør spise sunnere og mindre, og bevege seg mer. Det som ikke fungerte i går, prøver vi igjen og håper det fungerer i morgen.
Mange slanker seg fetere. Når vi slanker oss, bremses metabolismen. Den normaliseres ikke igjen før opprinnelig vekt er tilbake. Dette kan gi økt skyldfølelse og følelse av å mislykkes, noe som kan føre til at det blir lett å «gi opp». Noen runder med slanking og vektøkning kan gjøre at man lettere legger på seg. Som overlege Jøran Hjemleseth sier; er man overvektig uten å ha livsstilsrelaterte problemer, bør man unngå å slanke seg, nettopp fordi faren for å «slanke seg fet» er stor.
Etter flere år i ROS, og flere år med studier, tenker jeg helt annerledes om overvekt og fedme. Mine viktigste råd er ikke lenger å blande saft og kesam, eller gjøre kakaoen «sunnere». Man skal spise litt av alt, regelmessig og variert. Ikke skamme seg over det man spiser og ikke gi seg selv en skyllebøtte dersom man har spist «for mye» eller «feil». Å være streng med seg selv, nekte seg selv å spise nok, eller banke seg selv opp for å ha spist en bit med sjokolade, vil heller øke sannsynligheten for overspisning, destruktive tanker og spiseforstyrrelser. Det vil ikke – på noen som helst måte – gjøre at du føler deg bra.
I ROS tilbyr vi blant annet et veiledet selvhjelpsprogram for personer med overspisningsproblematikk, «Få bukt med overspising». I dette programmet jobber man aktivt med å identifisere hva man spiser, når man spiser og når og hvorfor man overspiser. Mange oppdager her at de, fordi de hele tiden ønsker å slanke seg, gjerne spiser for lite til en del måltider. Mange erfarer at de overspiser når de er stresset eller er alene hjemme og kjenner på vanskelige og vonde følelser. Noe erfarer kanskje også at de håndterer alle slags følelser med mat – både oppstemte, positive følelser og negative, vanskelige følelser.
I «Få bukt med overspising» skal man altså først identifisere – når, hvordan og hvorfor, før man skal jobbe med problemløsning. Hvordan kan man håndtere vanskelige tanker og følelser uten å ty til mat?
Felles for de fleste med en spiseforstyrrelse, er at «slanketanken» er altoppslukende. Man tenker hele tiden på at man skulle vært tynnere. Skal man få bukt med overspisning og slanketanker må man bli snillere med seg selv – gi kroppen det den trenger. Man må spise nok til de ulike måltidene, og man må tillate seg «litt av alt». Klarer man dette over tid, vil mange etterhvert erfare at trangen til å overspise reduseres. Klarer man i tillegg å finne andre mestringsstrategier for vanskelige følelser, er man på god vei mot å få det bedre med seg selv. Når det er sagt, er spiseforstyrrelser lidelser som ofte krever tid og tålmodighet. Det finnes ingen «quick fix». Det tar tid å endre både tankemønstre og levevaner.
Er du nysgjerrig på programmet, eller bare ønsker å lese mer om overspisning, anbefaler jeg deg å lese boken som ligger til grunn for vårt selvhjelpsprogram, «Få bukt med overspisning» av Christopher Fairburn. Den selges i de fleste bokbutikker.
ROS tilbyr veiledning i selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising», ved våre lokale sentre i Rogaland, Vestland, Trøndelag og Oslo.
