was successfully added to your cart.

Handlekurv

Med egne ord

Min vei

Jeg våkner og ser på klokken, klokken er 2.30. Kroppen vil sove litt til, mens hodet sier “stå opp”. Jeg greier ikke å slappe av, det er uansett bare 1,5 t til klokken ringer og jeg skal i hvert fall ut å trene en tur før jobb. Kanskje denne dagen blir litt bedre enn i går kveld, da alt ble bare kaos, som alle de andre gangene før det. Jeg gidder ikke å ligge å dra meg så jeg står opp. Sånn har det vært, at jeg “må trene” før jobb, for det er ingen andre jeg trenger å ta hensyn til. Det har nok blitt mer en rutine som gjøres hver dag før jobb. Treningen er ett fristed og jeg blir i bedre humør så jeg bruker trening som medisin og en regulator for følelser og tanker. Ofte blir treningen tung og det går saktere og saktere i løpet av turen.

Hva som er nok mat i løpet av en dag sliter jeg fortsatt veldig med. Det å kjenne etter er jeg fortatt veldig dårlig på. Veldig mange tanker har grodd seg fast i hodet.

Det er flere som har det sånn som meg, men til tider har jeg følt at det er veldig ensomt å jobbe med meg selv. Den evige kampen mot tankene, følelser og maten tærer på meg, men jeg holder meg oppe. Av og til klapper jeg meg selv på skulderen for å si at nå er du sterk som orker å holde ut i denne situasjonen, men jeg håper jeg kan få et litt mer normalt forhold til mat etter hvert.

Maten er et uttrykk for noe, så derfor jobber jeg også med andre ting enn forholdet til maten. DPS og behandleren min som jeg har hatt i rundt 10 år, har vært til hjelp. I starten trodde jeg bare maten var problemet. Etter hvert så har jeg skjønt at det er jeg som må jobbe med meg selv og hvordan jeg snakker til meg selv. Det er mye som kan gjenspeile seg til barndommen og hvordan den var. Faren min som var ukependler og jobbet når han var hjemme. Jeg var kanskje en litt mer sårbar gutt når jeg var liten. Så jeg har jobbet/jobber med å snakke til meg selv på en bedre måte. Å gå rundt å si “stygge faen” til seg selv har ikke en veldig positiv virkning. Jeg er passe bra nok, jeg trenger ikke å være i toppen av å være bra nok, midt på treet har jeg innsett holder for meg.

Jeg jobber videre med hvordan jeg snakker til meg og forsøker å finne en indre trygghet. Jeg takler fortsatt ensomheten dårlig og vet ikke helt hvordan jeg skal jobbe med den for å komme meg videre. Jeg jobber med å få bedre relasjon til meg selv som den guttungen jeg var. For det meste starter i barndommen.

Jobben er et fristed hvor stort sett tanker ikke kommer til, siden det er så mye annet å ha fokus på. Jobben har en annen ting som er bra, og det er menneskene som jobber der. Ikke alle selvfølgelig, men noen «kjernemennesker» som gir meg et smil. Av noen får jeg en klem og når andre sier hei, da er dagen reddet. Jeg føler mestring i jobben og at fokuset ligger på noe annet enn meg. Mange av dem som jobber med meg vet at jeg har en spiseforstyrrelse. Det er godt å vite at de vet, så jeg alltid slipper å forklare hvorfor jeg sier nei.

Jeg er på et bedre sted i dag enn jeg var for 6 år siden, da jeg startet i denne jobben. I den forrige jobben var jeg enda lenger nede, der var det mennesker som snakket om meg og ikke med meg. Det ble til slutt såpass tungt at jeg måtte sykemelde meg, men det var også på grunn av at min spiseforstyrrelse hadde tatt godt tak i meg.

Spiseforstyrrelser er mer enn bare mat. Dette har jeg forstått etter jeg begynte å gå en ny vei mot et bedre liv. Det første jeg gjorde var å slutte å veie meg 10 ganger om dagen. Jeg trappet ned til det var en gang om dagen. En dag sluttet jeg å veie meg. Så nå har jeg ikke veid meg på flere år. Dette fjernet mye av indre stresset i meg.

Den andre viktige tingen som jeg måtte gjennom var et opphold på Modum bad. Jeg gikk inn i meg selv og tenkte «dette oppholdet må til for å få en bedre hverdag». Det var noen tunge stunder der også, men det viktigste under oppholdet var at jeg måtte miste kontrollen over maten og la andre bestemme hva jeg skulle spise. Det gikk bra og det er noe jeg tenker på i dag at det gikk bra. Etter oppholdet og fram til i dag har jeg jobbet med å skape en bedre relasjon til meg selv. Både selvfølelse, selvtillit og selvbilde er forsterket gjennom å jobbe med terapiformen EMDR. Jeg har også fått mennesker som gir meg noe på jobb, venner og familie som viser omsorg. Jeg har fortsatt et stykke å gå, men har kommet et godt stykke på veien. En av de viktigste tingene ved psykisk helse er å ventilere seg. Går man med ting inni seg så blir ryggsekken bare større og større.

 

Øyvind

 

 

^

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.