14.01.2022
Tekst: Hege Seglem, rådgiver ROS Rogaland
Av og til kommer det en følelse av at noe med meg er feil, noe med meg må fikses. Kjenner du den følelsen av at du skulle vært annerledes? Kanskje viser følelsen seg som at noe diffust må fikses, enten utenpå eller inni deg selv. Kanskje viser følelsen seg som tanker om noe konkret, som at kroppen skulle sett annerledes ut? Naturlig nok, hjernen har jo en velmenende kreativ evne til å identifisere problemer for så å komme med forslag til hvordan disse problemene kan løses.
Hva om du kunne ta en pause fra problemløsningsmodus? Gjøre et skifte fra «fiks-meg-selv» til «være-meg-selv»? Det er mulig. Litt og litt går det an å trene seg i å for en liten stund bare la hele forbedringsprosjektet ligge. Gjennom mindfulness trener vi kapasiteten til å la alt som er i øyeblikket få være og høre til. Kanskje høres dette rart og skummelt ut? For mange av oss er det jo en uvant måte å forholde seg til seg selv på.
Denne muligheten til «å være» er i oss alle. Vi har en medfødt kapasitet til å romme øyeblikket sånn det er, og oss selv sånn vi er. For mange av oss er det gjemt/glemt, og gjennom trening i mindfulness kan vi gjenoppdage de ressursene vi allerede har i oss. Vi kan lære å gradvis være med det som strømmer gjennom, også vonde følelser og tanker, uten å måtte flykte bort fra oss selv med spising, jobbing, trening, nettsurfing, alkohol, fiksing, travelhet og annet. Vi kan oppdage og øve oss på en alternativ måte å være med tankene, følelsene og kroppen på: være nær oss selv med mildhet og medfølelse. Jeg har, som de fleste av oss, rikelig erfaring med å forsøke å fikse og kontrollere sider av meg selv. Denne fiksingen er et nyttig egenskap for en del oppgaver, for eksempel på jobb eller praktiske gjøremål hjemme. I relasjon til meg selv, egen kropp, tanker og følelser er erfaringen at «fiksemodus» har tatt for stor plass. Prosjektet «fikse meg selv» oppleves smertefullt. Her er et par eksempler fra mitt liv:
– Kroppen hang ikke med, jeg hadde mye smerter og spenninger. Jeg ville få det bort, jobbet iherdig for å gjøre alt rett med trening og øvelser. Jeg var skikkelig sint på kroppen min som ikke bare kunne gjøre og være som jeg ville. Jeg følte at den ødela for meg. Dyp fortvilelse for at jeg ikke fikk til å fikse smerten/fikse meg.
– Jeg hadde en grunnleggende forståelse av at ubehagelige følelser var feil og ikke hørte til. Når jeg var lei meg trodde jeg at det var noe feil med meg, at jeg burde være glad og positiv, og at jeg ikke hadde grunn nok til å føle det sånn. Følte meg utakknemlig, dum, feil. Det oppsto en direkte link mellom jeg er lei meg = det er noe feil med meg, noe må fikses.
Det skjer heldigvis ikke så ofte lenger at jeg går i disse «fellene». Mindfulness har hjulpet meg å gjenkjenne mønstrene raskere og jeg opplever i større grad å ha valg for hva som skjer videre. Her er noen eksempler:
Jeg jobber foran PCen. Får kroppslige smerter som er økende jo mer jeg sitter der.
Gammelt mønster: Jeg må gjøre dette ferdig. Jeg gir meg ikke. Denne kroppen får ikke stoppe meg! Og nå som jeg allerede er ødelagt, full av smerter i kroppen, så kan jeg like godt bare gjøre det ferdig. Hvem bryr seg egentlig? Tanker om at jeg er håpløs og at det er noe feil med meg. Føler meg full av skam, skyld og ensomhet. I etterkant kommer tvilen, analyserer og grubler i kjente, travle tankebaner, hva har jeg gjort feil? Hva må jeg gjøre bedre?
Oppdatert mer mindfult mønster: Aha, kroppen begynner å bli stiv, jeg trenger å bevege kroppen litt, ta en pause. Jeg syns det er litt irriterende, for jeg ville gjerne fortsatt i mitt produktive modus uten å måtte stoppe. Likevel, jeg skriver et par setninger til og så tar jeg en liten pause og strekker litt. Jeg har lyst å være snill med kroppen min. Jeg klarer å stoppe og ta hensyn. For en god følelse!
Jeg er lei meg. Ser litt mørkt på dagen og livet akkurat nå.
Gammelt mønster: Jeg burde gjøre noe med dette livet. Finne en annen jobb, lese mer bøker, følge mer med på det internasjonale nyhetsbildet, engasjere meg mer, burde, burde, burde. Et eller annet annerledes, for sånn som det er akkurat nå, det må være feil. Grubler i vei. Noe (jeg/livet) må løses.
Oppdatert mer mindful mønster: Det er de følelsene i dag, godt de går over etter hvert og at det ikke er sånn hver dag. Hjernen prøver å hjelpe med forslag til fiksing. Men jeg trenger ikke fiksing akkurat nå. Jeg ser et annet valg, jeg gir meg selv lov og plass til å også være trist. Det er en del av spekteret. Menneskelig og normalt, og vondt. Hva annet er godt for meg i dag? Det kan for eksempel være å åpne opp, ringe en venn, kose med katten, være under åpen himmel, høre på musikk, nyte en kopp te og sjokolade, få gjort noen gjøremål. Jobbe litt, distrahere noe, men ikke hele tiden, ikke løpe bort fra meg selv.
Nå er det sånn at jeg fremdeles går i gamle mønster rett som det er og stadig oppdager mønster som ikke er hjelpsomme. Livet kan være krevende, og den indre kritikeren kommer gjerne på banen. Med jevnlig mindfulnesstrening og kurs har det over tid heldigvis også litt og litt vokst frem en mer mindful måte å være på, med et trygt rom og en vennligere stemme som heier på meg og lytter til meg, i oppturer og nedturer. Det er godt.
Mindfulness er ikke å kapitulere, gi opp, være passiv. Mindfulness er å se klarere hvilke valg vi har i et hvert øyeblikk, og kjøre mindre på autopilot. En mulighet til å ha flere valg for hva som springer ut i atferd. Og større valg for hvordan å forholde seg til seg selv, kropp, tanker og følelser. Det er ikke enkelt, men det er så enormt fint at det er mulig å jobbe med disse mønstrene og gradvis oppdage en mildere utgave av seg selv. Det er håp.
Kanskje har du lyst å forsøke en bitteliten pause akkurat nå? I dette øyeblikket, kanskje vil du teste ut hvordan det er for deg å:
- Merke støtten fra og kontakten med underlaget, gulvet og stolen
- Merke pusten
- Uten å gjøre noen ting som helst. Bare merke støtten og pusten
Å bryte gamle mønster, å være nær seg selv, kan være vanskelig og skummelt. Det kan være veldig hjelpsomt å øve seg på nærvær med seg selv støttet av en mindfulnessinstruktør, og øve seg på mindfulness sammen i gruppe for så å kunne ha det tilgjengelig i sin egen hverdag. I ROS tilbyr vi flere kurs hvor vi trener på å møte oss selv på en mer mindful måte, trener oss i å være vennlig og medfølende til stede. Vi arrangerer Mindful-Eating kurs og kurs i selvmedfølelse. Mindfulnesskurs i gruppe er en mulighet til å erfare at veldig mye av det vi skammer oss over og føler skyld for er helt menneskelig og normalt, at sånn vi er bare er en del av vår felles menneskelighet, kanskje kan det i seg selv være en lettelse?
