Det ser ut som om alt er bra – men det er det ikke, og innimellom er det ingenting som er mer frustrerende enn det. Jeg trenger ikke at du prøver å ta bort det vonde, jeg trenger at du prøver å stå i det sammen med meg.
Hvordan går det egentlig, når det rundt faller på plass, men det inni faller fra hverandre? En vanskelig dag er greit, og en litt tung uke – du vet, men hva med en halv evighet? Det gjør litt vondt, hele tiden. Jeg vil bare visne bort, fort. Som om det ikke er ekte for noen andre enn meg selv.
Det er ikke hvordan du ser ut utenpå, hva du sier eller hva du gjør sammen med andre. Det er hva du tenker om deg selv. Det er alle følelsene på innsiden, som suger livsgnisten ut av deg uansett hvor mye du smiler og ler. Det er det ingen andre ser.
Jeg kler meg i svart, men håper kanskje å bli sett likevel. Jeg må kjempe min egen kamp for meg selv, men det betyr ikke at jeg må gjøre det alene. Du er min superlim. Kanskje er du viktigere for meg enn du burde, men kanskje kan du være nettopp det- bare akkurat nå, bare til det går over. Det tar litt tid, men bare gi tid – det er det fineste du kan gjøre. Din trygghet holder meg sammen, når livet brister av tunge tanker. Av og til trengs bare en klem, for å holde alt sammen en liten stund til.
Men alle de andre dagene er jeg jo alene, og det er alle de andre dagene det kommer til regne- og da mener jeg ikke akkurat glitter. Da er ikke du der til å holde paraplyen, eller til å hoppe i sølepyttene sammen med meg.
Det er noe tilfredsstillende med regndråper i lufta. Det er som om jeg endelig passer inn i omgivelsene, og tårene på en måte forsvinner. Jeg klamrer meg litt til mørket, selv når det er lyst, og må tillate meg selv å gi slipp. Det er en falsk trygghet i stormen, enda det faktisk er stille. Selv om jeg har kommet et langt stykke fremover, er veien tilbake fortsatt kort. Jeg skulle bare rusle pent videre, men krasjet rett i ensomheten og ble liggende under dyna. Det går opp og ned på samme sted, men ikke akkurat fremover. Noen ganger er det så mye bra, at det blir dårlig.
Overganger går også over. Den følelsen når du har holdt ut i egen kropp, og endelig kommer til deg selv igjen.
Jeg skulle ønske dagen var uten kveld. Den lille lange stunden før man sovner, helt alene i mørket. Stille- men samtidig ikke. Jeg vet ikke med deg, men jeg får ikke sove, og ingen er her for å love at mørket blir til lys- i morgen også. Jeg føler meg stor på utsiden men liten på innsiden, og ingenting passer sammen. Jeg kaster opp maten og uroen og stresset og følelsene, og kaster bort livet og tiden og kreftene og relasjonene. En ensom tanke som ikke er alene, lei av seg selv og alle de andre. Taper samtidig, et smell og en tåre – sliten av hat og bulimi.
Den stakkars kroppen som får gjennomgå hele tiden, fordi den må være en utside for innsiden. Å gi kroppen det den trenger, uavhengig av utseende og på tross av følelser, er hverdagens kanskje viktigste men vanskeligste oppgave. Jeg føler alt bare sklir ut, og det som egentlig er viktig for meg har bare blitt litt borte, på en måte. Jeg er kanskje stille, men det er ikke stille inni meg.
Det er så trist hvordan du analyserer kroppen din hver eneste dag, men aldri klarer å se hjertet. Lost midt i en eng fylt av blomster, liksom.
Du visste ikke hva du sa ja til, da du valgte å bli kjent med meg. Vi vet at jeg har mine problemer, men jeg vil alltid ha plass til dine. Det er så mye vi ikke vet om hverandre, og det er skummelt å tenke på. Her går vi rundt hverandre og kjemper kamper som ingen ser. Sammen men alene, i lyset av mørket mens livet skjer.
Jeg håper det går over, før jeg går under.
Jeg gir ikke opp, jeg gir alt.
Jeg skal prøve å lage noe fint ut av det.
Jeg tror jeg vet jeg finnes der inne.
En dag skal jeg le av alt sammen, mens tårene renner over smilet.
Elisabeth Skeie
