was successfully added to your cart.

Handlekurv

All Posts By

Nina Hvidsten

Delta i studier om spiseforstyrrelser

By | Aktuelt

Her deler vi relevante forskningsstudier knyttet til spiseforstyrrelser, som søker deltagere.

Har barnet ditt hatt vansker med mat, kropp og vekt?

Masterstudent i Barn og unges psykiske helse ved NTNU, Kathrine Ramstad, søker deltakere til et masterprosjekt som omhandler foreldres erfaringer med å ha et barn som har hatt store vansker med mat, kropp og vekt.

Som deltaker vil du bli intervjuet i ca en time, og intervjuet vil handle om dine erfaringer og opplevelser med å være forelder til en person som har hatt vansker med mat, kropp og vekt. Alle opplysninger vil bli anonymisert. For å kunne delta kan barnet ditt ikke ha en diagnostisert spiseforstyrrelse for øyeblikket.

Dersom du ønsker å delta, eller vil ha mer informasjon, kontakt:

Kathrine Ramstad: kathrira@stud.ntnu.no

Anne Benschop Plathe ved ROS Trondheim: anne.ruth.benschop@nettros.no

Hovedveileder er Trine Tetlie Eik-Nes, PhD


Å være forelder eller søsken til en ung kvinne med spiseforstyrrelse

Vi ønsker å intervjue søsken og foreldre som er pårørende til unge kvinner med en spiseforstyrrelse. Det å være syk av en spiseforstyrrelse rammer ikke bare den syke selv, men også familien rundt. Å få kunnskap om hvordan hverdagen oppleves og utarter seg for familiemedlemmer er viktig for å kunne sette økt fokus på pårørende. I dette prosjektet vil vi intervjue søsken og foreldre for å høre om deres erfaringer som pårørende til en voksen med spiseforstyrrelse.

Alt av opplysninger vil bli behandlet anonymt.

Denne studien gjennomføres av doktorgradsstipendiat Jannike Karlstad ved Nord Universitet.
Prosjektleder: Professor Berit Brinchmann, Nord Universitet.
Dersom det er aktuelt å delta, eller dere har noen spørsmål, ta kontakt med:
Jannike Karlstad // Tlf.: 905 78 627 // E-post: jannike.karlstad@nord.no
eller Berit Brinchmann // E-post: berit.s.brinchmann@nord.no


HealthX2

Ved Universitetet i Oslo, Farmasøytisk institutt, foregår en forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsrådet. Prosjektet har som hensikt å kartlegge:

  1. effektivitet av antidepressive legemidler under graviditeten og etter fødsel på kvinnes psykiske helse og livskvalitet;
  2. langtidseffekter av antidepressiva under svangerskapet på barnets vekst og spisevansker fra spedbarnsalder til ungdomsårene.

I dette forskningsprosjektet er brukermedvirkning sentralt, og derfor ønsker vi å involvere 1-2 kvinnelige brukerrepresentanter i alle leddene av prosjektet, fra utvikling til implementering, samt i forbindelse med formidling av resultater til allmenheten.

Oppgavene som brukerrepresentant kan blant annet bestå av innspill til forskningsprotokoll og utarbeidelse av en intervjuguide for fokusgruppe intervjuer, deltakelse på forsoningsmøter (ca. 2 per år), og deltakelse med forskere på fokusgruppe intervjuer av andre kvinner.

Ønsket oppstart dato: januar-februar 2020.

Brukerrepresentant(er) vil få relevant opplæring tilknyttet til prosjektet, samt honorar og refusjon til reiseutgifter. Det er fleksibilitet i forbindelse med møtested (personlig eller via nett).

Brukerrepresentanter bør oppfylle følgende kriterier:

  • Kvinne, mellom 18 og 50 år gammel;
  • Har vært gravid og det yngste barnet er nå mellom 0-5 år gammel, eller er gravid nå, eller ønsker å bli gravid / planlegger en graviditet;
  • Opplever nå eller har opplevd en spiseforstyrrelse (kan være anoreksi, bulimi, overspising eller uspesifisert spiseforstyrrelse);
  • Har brukt eller bruker psykofarmaka i perioden rundt graviditeten (før, under, eller etter graviditet) for behandling av spiseforstyrrelser eller for en annen psykisk lidelse som oppsto sammen med spiseforstyrrelsen.

Hvis du ønsker mer informasjon om oppgaver samt om prosjektet, ta gjerne kontakt med prosjektleder, Angela Lupattelli: Telefon: +47 41 34 36 28. Epost: angela.lupattelli@farmasi.uio.no

 

 

Tomrom

By | Med egne ord

God morgen, min kjære
Har du sovet godt?
Det har ikke jeg
Magen rumler, tankene somler
Er regnskapet rett?
Jeg vet ikke helt
Hva tenker du, min kjære?

Morgengryet er flatt som en pannekake
Dagen tørr som brødskiven uten pålegg på tungen
like grå som håret mitt snart vil være hvis dette fortsetter
like tom som tomrommet i magen
i hjertet
Det jeg gav til deg, min kjære

Tekst: Marit Bonnevie-Svendsen. Bilde malt av: Linn Røyne

Filmen «Selvportrett»

By | Aktuelt

17. januar hadde dokumentaren «Selvportrett» premiere. I filmen følger vi nå avdøde Lene Marie Fossen, som var fotograf og led av alvorlig anoreksi. Filmen har fått svært gode anmeldelser, men også kritikk for å romantisere en dødelig lidelse, og fremstille anoreksi som noe vakkert.

Vi synes dokumentaren er god, og gir et nyansert bilde av Lene Marie Fossens kamp mot dødelig anoreksi. En vanlig myte om spiseforstyrrelser, er at de handler om utseende. I «Selvportrett» kommer det tydelig frem at dette ikke er tilfelle. Lene Marie Fossen forteller om en indre smerte som har fulgt henne siden barndommen, og som anoreksien har blitt en strategi for å håndtere. Etter over 20 år med spiseforstyrrelsen som livbøye, er det skremmende å skulle gi slipp – for det er ikke «bare å spise», som hun selv understreker. Det er et svært viktig poeng.

Vi synes ikke at dokumentaren romantiserer sykdommen, men at den tvert imot viser hvor smertefullt og ensomt det er å leve med en slik lidelse, og hvor sammensatte årsaker som ligger bak. Den enorme påkjenningen Fossens foreldre har stått i, kommer også godt frem, og understreker behovet for flere hjelpe- og informasjonstiltak for pårørende.

Ønsket om å fortelle sin historie og gi språk til sine erfaringer, er dypt menneskelig. Gjennom selvportrettene ville Lene Marie Fossen fortelle om sin smerte. Det gjorde hun gjennom bilder som unektelig er vakre, til tross for at sykdommen og den skade den gjorde på kroppen hennes, ikke er det. Lene Marie Fossen var en kunstner som hadde anoreksi, ikke en anorektiker som drev med kunst. Slik er det for alle som er berørt av spiseforstyrrelser, og det er viktig å huske på.

Lene Marie Fossen ville bli møtt og omtalt som kunstner, ikke syk. Gleden hun fikk av å uttrykke seg gjennom fotografi, var hennes viktigste motivasjon til å skulle bli frisk. Slik viser dokumentaren også to svært viktige elementer i behandling og tilfriskning: det å bli sett som et helt menneske, og det å gi tid og krefter til aktiviteter som gir en følelse av mestring, uten å handle om mat og kropp. Å skille egen identitet fra spiseforstyrrelsen, og finne et selv uavhengig av de destruktive mestringsstrategiene.

Vi mener at dokumentaren kan gi særlig fagpersoner som møter problematikken i sin yrkeshverdag, viktig innsikt i hvordan det kan erfares å leve med anoreksi. Særlig verdifullt tenker vi Fossens refleksjoner om den gode behandleren er. Hun forteller om en barnepsykiater som møtte henne som individ, og var tydelig på at hun var så mye mer enn diagnosen. Hans hjelp bidro til at Fossen ikke var innlagt på flere år. Slik ROS ser det, vitner dette om viktigheten av at behandlere evner å se hele mennesket, også dets eksistensielle behov, og kan hjelpe pasienten til å finne håp og styrke i tunge perioder.

«Selvportrett» er en krevende film, som vi ikke vil anbefale til hvem som helst. Fraværet av håp, i og med at Lene Marie Fossen gikk bort i fjor høst, er tyngende. Sannheten om spiseforstyrrelser er dessverre at ikke alle blir friske. Står man i en spiseforstyrrelse selv, strever med en spiseproblematikk, eller er pårørende til noen som er syke, kan nok filmen bli for kraftig kost. Fremstillinger av en sykelig tynn kropp vil alltid kunne påvirke noen negativt. Det ligger til anoreksiens vesen at man sammenligner seg selv med andre, og ofte ikke ser egen kropp som den virkelig er. Filmen bør derfor ses og omtales med varsomhet, og informasjon om hvor man kan søke hjelp og støtte, bør alltid være tilgjengelig. Like fullt mener ROS at «Selvportrett» gir langt mer av det positive enn den kan bidra til det negative. Vi håper økt kunnskap om spiseforstyrrelser, både blant behandlere og i samfunnet for øvrig, kan føre til at færre møter samme skjebne som Lene Marie Fossen i fremtiden.

^