02.05.2017
Tekst: Line Orvedal, ROS
Med store forventninger og i ren begeistring reiste jeg til landets hovedstad en sensommerdag i september. Der skulle jeg være deltager ved et seminar i regi av Modum Bad. Selve seminaret fant sted i Litteraturhuset i Oslo, med både Oslos ordfører Fabian Stang og vår kongelige Kronprins Håkon tilstede i salen.
Skamlidelser – en folkehelseutfordring stod det i programmet. En hel dag satt av i skammens tegn. Tenk at et ellers så diffust begrep skulle få ta så mye plass, og få alle oss deltakeres fulle oppmerksomhet gjennom flere klokketimer. Hva forteller dette oss?
Skamlidelser….er skam blitt en lidelse? Dette spørsmålet fikk jeg av flere når jeg fortalte om seminaret. Ikke så rart egentlig. Av alle våre følelser er skam trolig det vi snakker minst om. På tross av dette ligger den der, dypt i oss mennesker, ordløs og fortiet. Hva er egentlig skam? Kan vi forstå den? Og hvilken betydning har skam for våre liv og helse?
Finn Skårderud sier”den dype skamfølelsen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket”. I dette ligger det implisitt at skam er sterkt knyttet til vår selvfølelse, og til vår væren. I en artikkel skrevet av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød sier han at selvfølelse handler om en opplevelse av å være verdt noe. Med andre ord er det å ha en god selvfølelse å betrakte seg selv som en verdifull person som fortjener å bli elsket. I motsatt fall, når selvfølelsen er blitt skadelidende, vil skamfølelsen gjøre seg gjeldende.
Gammel og ny skam
Ordet skam benyttes svært lite i vårt moderne språk. Det bærer liksom noe ”gammelmodig” over seg. Skammekroken som et velkjent begrep bærer preg av våre forfedres tenkning og praksis, særlig når det gjaldt oppdragelse, der nyere uttrykk i stor grad har erstattet skambegrepet. Det kan være nærliggende å spørre seg om skam i det hele tatt fortsatt eksisterer? Eller har den bare skiftet ham? I følge nyere litteratur på området kan det virke som at selve innholdet i skambegrepet har endre seg, men at skammen fortsatt lever i beste velgående også i vår moderne tid. Dette omtaler Skårderud som transportert skam. Her i ligger det at skammen har flyttet seg fra å være en mer kollektiv norm til å bli en individuell norm. Dette kan bidra til at skammen har blitt vanskeligere å få øye på og derfor ikke snakkes om . Kan vi ha mistet vårt språk for skammen?
Forfatter og filosof Nina Karin Monsen hevder også at den ”gamle” skammen er erstattet av en ny. Og at den nye skammen trolig er en langt farligere skam. Dette trekker paralleller til den skammen som Gøran Larson i sin bok Skamfert omtaler som ”massiv, kald skam”. Den gamle skammen var mer avgrenset, og da kanskje særlig knyttet til seksualitet og til ulike menneskegrupper. Til det å være annerledes og skille seg ut fra normen. I dag finnes gjerne skammen i større grad i vår sårbarhet, hjelpeløshet og ensomhet. Den er mer utflytende og grenseløs, og derfor også svært utydelig.
«Det moderne mennesket skammer seg ikke over seg selv, men over sitt speilbilde.»
Nina Karin Monsen
Ulik skam
Det er viktig å skille mellom ulike typer skam. Det være seg den sunne skammen og den usunne skammen. Den såkalte sunne og ufarlige skammen gir mening og er fruktbar i kraft av å hjelpe oss til å korrigere vår sosiale adferd. Denne skammen omtaler Gøran Larsson som ”mild, varm skam”. Sunn skam handler om å la andre få ha noe for seg selv, og om respekten for andres grenser. Den gir oss beskjed når vi har oppført oss på en måte som har krenket eller skadet andre. Den sunne skammen fungerer også omvendt ved at den verner vår integritet og identitet. Sunn skam kan beskrives som et signal i kontakten mellom mennesker om at noe er kommet på avveie og må repareres. Denne skammen lærer oss noe om livet og om det å omgås andre.
Når den naturlige skammen får vokse seg større, omdannes den fra å være én følelse til å bli en
blanding av følelser. Den på sett og vis muterer og blir en diffus tilstand i vårt indre. Denne langt mer usunne skammen stikker betraktelig dypere, og omhandler følelser som ” jeg er feil” og ” det er min skyld”. Når skammen får øke i styrke, vil den spre seg til store deler av menneskets følelser, tanker og handlinger. Den hemmer livskvalitet og truer vår selvfølelse.
Fra å være til å gjøre
Mange vil i kraft av truet selvfølelse gjøre store forsøk på redde denne ved å bygge opp en prestasjonsbasert selvfølelse. Som G. Larsson så treffende skriver : i sin lengsel etter å være mer, er det en risiko for at en heller begynner å gjøre mer.. En endrer sitt fokus fra det som kalles værekraft til gjørekraft. Denne formen for kompensering fører ikke frem i seg selv, men gir en opplevelse av å kunne kontrollere seg selv, og alt det som måtte ligge på lur og som kan komme til å avsløre ens utilstrekkelighet og mislykkethet.
Men på tross av et energisk prestasjonsnivå og streben etter perfeksjonisme etterlates et stort tomrom og manglende livsglede. Depresjon- og angstlidelser, spiseforstyrrelser, selvskading, rusavhengighet og utbrenthet kan være resultat av skadet selvfølelse, med utspring i skam. Når skammen ytterligere øker blir den til ”massiv, kald skam”. Denne formen for skam etterlater seg følelser av å være defekt. Ens egenverdi og verdighet er frarøvet og tilbake gjenstår en total selvforakt. Sentralt står følelser som maktesløshet, ensomhet, hjelpeløshet, verdiløshet og håpløshet.
Denne dyptgående skamfølelsen skaper stor menneskelig smerte og leder trolig til mange alvorlige psykiske og kroppslige sykdommer.
Veier ut av skammen
Initiativtakeren til seminaret om skamlidelser, PH.D./psykolog Gry Stålseth, uttalte i sitt foredrag at vi kan betrakte skam som drivkraften i de fleste psykiske lidelser. På bakgrunn av hennes påstand, og med kunnskap om skammens endrede innhold i vår moderne tid bør skamlidelser etter mitt skjønn absolutt betraktes som en tilstedeværende og fremtidig helseutfordring.
Men hva er så kuren? Finnes det veier ut av skamlidelser?
En av forutsetningene for å kunne gripe skammen er å kunne begripe den. Vi trenger et begrepsapparat som kan gjøre oss i stand til å forstå alle våre følelser, og et allmenngyldig språk som kan romme skambegrepet. Vi trenger behandlere, terapeuter, hjelpere og medmennesker som i større grad snakker det samme språket. Jeg sier meg helt enig i psykologspesialist Didrik Heggdals budskap under seminaret om at vi som behandlere, terapeuter og hjelpere i mye større grad må våge å flytte vårt fokus bort fra løsningsorienterte ”I will fix you” metoder over til å være genuint opptatt av hvordan det er å være menneske i verden.
Jeg tror på større grad av ekthet og på erfaringer fra levd liv som fundamentet i møte med den andre, snarere enn teoretiske manualer og metodebaserte lærebøker. Som Gry Stålseth også var inne på, må vi våge å snakke om det som virkelig opptar mennesket. Det være seg religiøse eller eksistensielle temaer, og være nysgjerrig på hvordan eksempelvis den enkeltes følelsesliv er koblet sammen med disse temaene. Dette vil kreve en holdningsendring innenfor behandlingsverdenen, og vil samtidig innebære at profesjonelle hjelpere i større grad vil måtte forholde seg til egne tanker og følelser, og til syvende og sist, til egen skam.
Åpenhet og ærlighet
Vi erfarer i ROS at gjennom åpenhet og ærlighet, både i forholdet til oss selv og til andre, kan skammen finne ordene. Og gjennom ordene kan skammen finne veier ut. Vi tror at gjennom det å dele med andre og bli møtt i det som oppleves ensomt, sykt og unormalt kan være med på å bidra til mindre ensomhetsfølelse.
Gjennom større kunnskap om skam, selvfølelse, grensesetting, aksept og drømmekraft, kan mange dype sår over tid leges og verdigheten igjen se dagens lys. Som brukerorganisasjon og som en viktig samfunnsaktør ønsker vi i ROS å bidra til større grad av åpenhet og menneskelighet i samfunnet. Og vi vil gjerne være med som viktige støttespillere i den folkehelseutfordringen vi står overfor.
«Hvor sår legges til sår
Skjer det helbredelse.»
Frank Mangs
