Tekst: Psykolog Asle Halvorsen.
Det finnes en del myter om spiseforstyrrelser. To av de mest uheldige er at man først har en alvorlig spiseforstyrrelse når man er undervektig, og at personer som har en spiseforstyrrelse og undervekt, har lyktes i sammenligning med personer med spiseforstyrrelse som er normalvektig eller overvektig. Dette må avkreftes igjen og igjen. De aller fleste med en alvorlig spiseforstyrrelse er ikke undervektige, og personer som har en spiseforstyrrelse og undervekt har to problemer.
Satt på spissen kan vi si at spiseforstyrrelser ikke har noe med vekt å gjøre, men er man undervektig i tillegg til å ha en spiseforstyrrelse, kan man ikke blir frisk fra spiseforstyrrelsen uten også å behandle undervekten.
Det mest uheldige med denne seiglivede myten er fokuset det gir. Det kan gi personer som har en spiseforstyrrelse, men ikke er undervektig, en opplevelse av at de ikke er syke nok og at de ikke vil bli tatt alvorlig om de ber om hjelp. Denne ideen kan også gjøre hjelpere blinde for hvem vi skal hjelpe og hvordan vi kan hjelpe. Det kan også føre til at hjelpere ikke spør om spiseforstyrrelser når de treffer noen som ber om hjelp, og det kan skape et ensidig fokus på vekt når vi skal hjelpe dem som har spiseforstyrrelse og er undervektig.
Så hva er en spiseforstyrrelse om det ikke er undervekt?
En spiseforstyrrelse handler i hovedsak om at man har masse tanker, handlinger og følelser knyttet opp til kropp, vekt og mat og kontroll på dette, og at dette tar så stor plass at det går utover viktige områder i livet. Videre handler det om at dette ikke er et fritt valg. Mange kan oppleve at de bruker tid på å følge dietter og kan få dårlig samvittighet når de har spist noe de tenkte de ikke burde spise, men vil likevel ikke få problemer med å gjøre noe helt annet i perioder.
Dersom man har en spiseforstyrrelse er dette mye vanskeligere. Da vil man strekke seg langt for å unngå å gjøre noe som strider mot det man føler er rett, eller for å unngå noe man føler ubehagelig. Dersom man skulle spise noe som føltes ubehagelig vil man kunne tenke at nå er jeg skitten og ikke verdt noen ting, og fortsette å spise ting man egentlig prøver å unngå. Noen kan etter dette kaste opp for å bli kvitt maten, og uansett vil de fleste tenke at de må ta kontroll igjen og sørge for å spise mindre, unngå farlig mat, la være å spise, utsette å spise eller spise ting man er minst redd for.
Det er også vanlig at man er redd for hva som skjer med kroppen, og enten i stor grad sjekker kroppen eller prøver å unngå kroppen.
Man kan sjekke kroppen i speil, med klær for å se om de passer, strammer eller sitter løst, man bruker målebånd, man veier seg igjen og igjen, man tar bilder av seg selv som man sammenligner, eller man bruker andre metoder for å se om det har skjedd endring på kroppen. Mange sammenligner seg i stor grad med andre og tenker at de selv er for store og at andre er mye tynnere.
Feitefølelsen er også noe mange opplever. Denne opplevelsen som egentlig ikke er en følelse. Feitefølelsen kamuflerer andre følelser og gir en opplevelse av at man er feit når det man føler egentlig bunner i andre negative følelser.
Alt dette er vanlig ved en spiseforstyrrelse uansett om man er undervektig, normalvektig eller overvektig. Disse tingene tar tid og fokus. Det er til stede når man våkner om morgenen, gjennom hele dagen, før man legger seg, og gjerne også i drømmene.
Mens andre lever livet på godt og vondt, øver på å takle oppturer og nedturer, jobber med å regulere og leve med egne følelser, erfarer gode og dårlige relasjoner, tar utdanning, jobber, leker med hobbyer og koser seg, vil den som har en spiseforstyrrelse være så fanget i tanker om kropp, vekt og mat og kontroll på dette, at det er liten plass til noe annet. Spiseforstyrrelsen hindrer en i å leve og erfare livet. Årene dette står på får man dessverre ikke igjen. I tillegg kan man som konsekvens av spiseforstyrrelser få alvorlige mangelsykdommer og dårlig helse.
Og, for de fleste som har det slik handler det ikke om undervekt. De som har en spiseforstyrrelse og undervekt samtidig, har et problem i tillegg.
Undervekt ved spiseforstyrrelse forklares ofte som et resultat at man har unngått nok mat i så lang tid at man har mistet kontrollen på vekten. De fleste som er undervektige i Norge i dag er det ikke som følge av en spiseforstyrrelse. Alle som blir undervektige, uansett grunn, vil oppleve konsekvenser av undervekt. Disse konsekvensene vil man også oppleve dersom man over en lengre periode går kraftig ned i vekt, uten at man nødvendigvis er undervektig.
Spiser vi for lite tenker vi på mat. Vi blir kranglevorne og impulsstyrte og mye lettere irritert enn når vi har spist, og vi lever ofte i et følelseskaos eller opplever en tilstand der vi liksom ikke er tilstede i oss selv og følelsene våre. Generelt får man lavere stemningsleie. Mange får fremtredende depressive symptomer som følge av undervektstilstanden, som negative tanker om seg selv og fremtiden, selvbebreidelser, skyldfølelser, følelse av utilstrekkelighet og håpløshet og følelse av mindreverd.
Vi får problemer med tenkningen vår og det blir vanskelig å skille viktige ting fra uviktige ting. Det man tenker på akkurat nå kan oppleves mye viktigere enn det faktisk er om man hadde fått mulighet til å sette det opp mot andre ting i livet, og det man tenker på akkurat nå vil med stor sannsynlighet være mat, nettopp fordi man er sulten og eventuelt undervektig.
«Når det gjelder spiseforstyrrelser og undervekt er det i de tilstandene der en har begge deler, ikke nok å behandle undervekten. Samtidig er undervektens effekt på oss slik at man ikke kan bli kvitt en spiseforstyrrelse og fortsatt være undervektig.»
Undervekt og for lite mat gjør at vi blir mindre interessert i andre mennesker. Vi trekker oss lettere tilbake og vil være for oss selv. Vi mister interesse for nære relasjoner, både kjærlighetsrelasjoner og vennerelasjoner. Vi blir også mer tvangspreget og mindre fleksible, og det er vanlig at vi får en mengde rutiner vi synes det er vanskelig å bryte. I tillegg er det en rekke fysiske konsekvenser av undervekt.
Den gode nyheten om undervekt er at vi mennesker i stor grad tåler det å ha vært undervekt bra, og at de fleste konsekvenser forsvinner om man går opp i vekt og stabiliserer vekten på normalvekt.
Når det gjelder spiseforstyrrelser og undervekt er det i de tilstandene der en har begge deler, ikke nok å behandle undervekten. Samtidig er undervektens effekt på oss slik at man ikke kan bli kvitt en spiseforstyrrelse og fortsatt være undervektig. En person som skal jobbe seg ut av spiseforstyrrelse og undervekt må altså få hjelp til å løse begge problemer.
Og, til slutt tilbake til oppsummering av poenget. Dersom du har en spiseforstyrrelse og ikke er undervektig, betyr det ikke at lidelsen ikke er alvorlig. De aller fleste med en alvorlig spiseforstyrrelse er ikke undervektig.
Det betyr også at det er umulig å se på de aller fleste som har en spiseforstyrrelse, at de har dette problemet. På samme måte er det ikke sikkert en som hadde en spiseforstyrrelse med undervekt, er kvitt spiseforstyrrelsen dersom de ikke er undervektig lengre.
