Med egne ord

Avskjedsbrev

Jeg er nå i ferd med å meddele et løfte til meg selv. En «avskjed» til spiseforstyrrelsen, om man kan kalle det det. Ikke for å ønske noen som helst oppmerksomhet for det, men for å sette punktum og «forplikte» meg – i håp om å gjøre det vanskeligste valget jeg noen gang har tatt – litt lettere å stå fast på denne gang. Det kjennes ufattelig vondt, forferdelig skummelt og TOTALT feil, men noe i meg sier at det sikreste å gjøre for å forsøke å lage et løfte til meg selv, er å «forplikte» meg ovenfor andre enn meg selv. Ta sjansen og satse mot en friskere retning denne gang.

Kjære spiseforstyrrelse

Jeg elsker deg. Du aner ikke. Jeg elsker deg så ufattelig høyt. Det faktum at jeg nå har valgt å forlate deg. Skilles fra deg. Avslutte vår historie for denne gang og skrive en ny historie – uten deg.

Det faktum at jeg for første gang etter syv-åtte år med deg, nå velger å tråkke ut i det utrygge. Det ubesvarte. Den forbanna skumle fremtiden. Tanker, minner, følelser du har holdt på avstand for meg. Uviten om hva som venter meg der fremme.

Det faktum at jeg nå for første gang etter alle disse årene du har vært der for meg, nå takker nei til den ubeskrivelig gode omsorgen, trøsten, tilhørigheten, kontrollen, annerkjennelsen og rusen du gir meg.

At jeg ikke lengre har tenkt å la DEG få tilfredsstille mine behov om straffen jeg føler at jeg fortjener.

Det faktum at jeg i dag har valgt å gi det et forsøk og motsi deg – til tross for alt du har gitt meg. Til tross for hvor mye du betyr for meg og til tross for at jeg ikke aner hvor dette fører meg. Hvem jeg er uten deg – for det er helt umulig å forestille seg nå.

Det at jeg – etter alt du har gjort for meg – gjør dette mot deg, velger å skille lag med deg, det føles rett og slett helt jævlig.

Tro meg når jeg forteller deg at dette er den vondeste og vanskeligste avgjørelsen jeg noen gang har stått ovenfor.

Tro meg når jeg forteller deg at dette føles alt annet enn riktig og at jeg aldri før har vært så sønderknust og forbanna på meg selv.

Tro meg når jeg forteller deg at jeg elsker deg over alt på jord, og jeg skulle ønske at det fantes en annen måte å løse dette på – men at jeg må innse det faktum at jeg ikke lengre kan fortsette å flykte sammen med deg. Jeg må bittert bite i meg og fortelle deg at jeg ikke lengre orker å la deg få styre meg slik du har gjort alle disse årene. Selv om det føles så vanvittig trygt, godt og riktig.

Du må tro meg når jeg forteller deg at jeg ikke helt forstår hvorfor jeg velger å gå denne veien, denne uendelig lange og utrygge veien – men at jeg vil gi den nye og ukjente retningen en sjanse. Den retningen jeg ikke enda har turt å prøve fullt ut. For slik det er nå, så må jeg gjøre noe for å komme meg videre på et vis, for jeg er rimelig lei av å stå på stedet hvil.

Det er her jeg må forsøke å gi slipp på deg. Det er her vi må skilles du og jeg. Min beste venn. Min elskede.

Jeg elsker deg, og jeg skulle ønske at jeg slapp å forlate deg nå – men jeg trenger å puste. Det kan ikke bli oss to nå.

 

Maria

^