27.04.2017
Tekst: Psykolog Asle Halvorsen.
Da jeg fortsatt hadde barn i barnehagen gikk det ut en invitasjon til foreldrene om en temakveld med fokus på ernæring, hvor en ernæringsfysiolog skulle holde foredrag. Jeg ble nysgjerrig på hva det skulle handle om og spurte styreren om seminaret. Jeg fortalte henne at jeg jobbet som psykolog på en enhet som behandler pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Styreren ble så begeistret at hun der og da booket meg som ekstranummer og videre satt meg i kontakt med ernæringsfysiologen.
Vi traff hverandre en kveld for å bli enige om hvordan vi skulle legge opp foredraget. Hun, en faglig dyktig ernæringsfysiolog, hadde et langt foredrag med flotte plansjer hun satte meg godt inn i. Det ble dessverre lite tid til å si noe om hva jeg ønsket å formidle, men vi ble enige om at hun skulle snakke først.
«Foreldrene var fokuserte, men det var redsel i luften og en felles følelse av at «her må vi vokte oss for å gjøre feil»».
Da kvelden kom var det fullt i barnehagen. Det var satt av flere timer og ernæringsfysiologen fikk fort alles oppmerksomhet. Foredraget var en nøye innføring i hvordan lage det perfekte kostholdet for et barn. Hun hadde fokus på hva som er sunn mat og hvor mange gram av forskjellige viktige fettstoffer vi burde få i barna våre daglig. Jeg fikk god anledning til å betrakte tilhørerne mens ernæringsfysiologen snakket. Alle som satt der var foreldre til små barn. Alle ønsket det beste for sine barn. Noen av dem noterte flittig, flere stilte spørsmål og spørsmålene ble mer og mer tekniske om hva man burde gi barna og hva man burde unngå. Til tross for en engasjert stemning var det ingen smil å se. Foreldrene var fokuserte, men det var redsel i luften og en felles følelse av at ”her må vi vokte oss for å gjøre feil”. Noen foreldre så ut som de satt og krøket seg og helst ville forsvinne gjennom et hull i gulvet.
Godt på overtid ble det endelig min tur. Jeg sa først hva jeg jobbet med og fortsatte med å si at jeg ikke kunne si meg uenig i noe av det ernæringsfysiologen hadde sagt, men at jeg ikke syntes det hun hadde sagt var viktig. Jeg måtte så forklare hvordan jeg kunne mene dette og det skal jeg forsøke å si noe om her.
Gjør man noe galt? Alltid!
I min erfaring handler spiseforstyrrelser om en overopptatthet av kropp, vekt og mat og et forsøk på å ha kontroll på dette. Når dette blir et stort prosjekt og begynner å ta fokus fra andre deler av livet er det fare på ferde. Dersom du utvikler en spiseforstyrrelse, tar dette mer og mer plass og du prioriterer det foran andre ting i livet uten helt å ha oversikten over hva du forsaker. Dersom dette baller på seg, har du etter hvert så mange tanker og følelser rundt hvordan du skal håndtere mat, at det ikke er snakk om et fritt valg lenger. Det du kanskje gjorde for å ta kontroll over noe i et kaos, eller for å gjøre noe med kroppen for å like deg selv bedre, er snikende blitt en lidelse, noe du ikke lenger styrer og ikke bare kan ta deg sammen for å komme ut av.
Nå tenker jeg ikke at noen av foreldrene som satt og hørte på ernæringsfysiologen og meg den kvelden hadde en spiseforstyrrelse, men jeg tenker at fokuset ernæringsfysiologen gav mat har mange likhetstrekk med en spiseforstyrrelse.
For det første var det ikke mye kos og gøy. Dette var ramme alvor. Det var mulige, alvorlige feilskjær over alt og det oste angst av forsamlingen. Alle som har fått et barn vet at man som forelder ønsker og forsøker å gjøre alt perfekt. Noe av det beste en forelder kan oppleve er at barnet spiser godt. I Norge i dag lever vi i overflod og vi har mulighet til å velge mat fra hele verden så hvorfor skal vi ikke gi barna våre det beste? Det kryr av førstefødte som kun har fått mat laget av høyverdige råvarer og ikke har hatt et ferdig- eller blandingsprodukt nær leppene sine den første tiden etter at de har begynt å få noe annet enn morsmelk. Etter hvert som mor og far blir mer og mer slitne, sklir dette gjerne ut og man velger også lettvinte løsninger. Stadig med en gnagende dårlig samvittighet for hva man putter i barna. Når barn nummer to eller tre kommer, har de fleste ikke mulighet til å følge opp i en travel hverdag og vi tyr til det som finnes av mat lett tilgjengelig, fortsatt med den gnagende dårlige samvittigheten som melder seg med jevne mellomrom. Tanker om at man gjør noe galt og at man ikke gjør det beste for barnet sitt er ikke gode tanker.
Gjør man noe galt? Alltid! Men, når man gjør én ting, er det noe annet man ikke gjør. Når mamma og pappa sitter på nettet og leser om mat, diskuterer i FB grupper, tråler butikker for de beste varene, forbereder mat i timevis, krangler med ungene om å spise opp alle gulrøttene på tallerkenen og med alvorlige stemmer sammen med andre småbarnsforeldre diskuterer disse temaene, er det mye man ikke gjør.
Man leker ikke med barna sine, man tuller og tøyser ikke og man lager ikke god stemning. Man tar seg heller ikke fri og gjør voksenaktiviteter man kan vokse på som kommer både en selv og alle en har med å gjøre- barna inkludert- til gode. I tillegg lærer man barna at noen typer mat er farlig. Dette er en skummel tendens som kan føre til engstelige barn som i verste fall vokser opp og blir mindre trygge enn de hadde vært om de fikk boltre seg med den ”farlige” maten og oppleve at det likevel var trygt.
Jeg mener noen foreldres overfokus på mat kan fortrenge andre ting i livet med barna og har mange likhetstrekk med spiseforstyrrelsens klamme grep over liv og glede. Når mamma melder seg på ”verdensmesterskapet i matpakke” er det like galt av sted. For de som ikke vet det, er verdensmesterskapet i matpakke en konkurranse mellom foreldre til barn som må ha med seg matpakke i barnehagen eller på skolen. Denne konkurransen skjer i den enkelte forelders hode og det blir aldri kåret en vinner. Hver forelder forsøker så godt hun kan å briljere i riktige sammensatte matvarer og topper gjerne det hele med nøye planlagt fargevalg på maten og dertil festlig innpakking. Konkurrentenes matpakker får hun aldri se, men hun graver og spør sitt eget barn om hva Jens og Marthe hadde med for å spise i dag. I tillegg lar hun seg inspirere av bilder på blogger og Instagram hvor mødre som ligger helt i verdenstoppen viser hva som er mulig. Hele konkurransen er drevet av et ønske om det perfekte og redselen for å gjøre feil og bli avslørt som en dårlig mor. Katastrofen oppstår når mor må på jobbreise og far står for matpakken.
Gjør det enkelt
Så hva er alternativet? Mitt råd er å gjøre det enkelt. Ikke tenk så mye. Ha noen basisrutiner som handler om regelmessige måltid og fornuftig variasjon. I tillegg vil jeg råde alle til å unngå regler om hva man ikke bør spise. Mat er mat og gift er gift. Dersom du er allergisk mot noe så skal du selvfølgelig holde deg unna det, men ikke fokuser på hva du har spist for å forklare ubehag. Begynner du å løse ubehag ved å lete etter forklaringer i det du har spist, blir det fort overfokus på mat. Et barn som har vondt i magen tåler nok den pølsen han akkurat spiste og det er ikke så usannsynlig at mageknipet kommer av noe annet og sikkert går fort over. Har barnet drukket for mye brus og får vondt i magen, er det sikkert på grunn av brusen. Da er det bare å trøste og fortelle at det ikke er farlig. Det er lite lurt deretter å begynne nekte barnet brus. Da lærer de aldri hvor mye de kan drikke og de lærer samtidig at brus er farlig.
I det daglige er mat som luft, vi trenger det for å leve. Da er det greit at mat for det meste går av seg selv slik at du kan fokusere på viktige ting med mat i magen. Skulle man ansatt en personlig assistent for å ta seg av alt som har med mat, tanker om mat, kropp, vekt, sunnhet og trening, ville man ønsket en som gjorde en effektiv jobb uten at man merket så mye til vedkommende, eller hørte så mye fra ham. Dersom man ansetter en assistent som liker å være teknisk med hensyn til mat, kropp, vekt, sunnhet og trening eller enda verre, ansetter et spiseproblem, så har man en assistent som stiller på jobb hver dag, jobber overtid hver dag, stiller i helger og nekter å ta ferie. Vedkommende vil nedlesse deg med dokumenter som må leses og kommenteres, du blir oppringt til alle døgnets tider og mobilen og mailboksen vil være full av nye meldinger som må svares på med det samme. Når du selv er på ferie vil vedkommende oppsøke deg på hotellrommet og dra deg med ut på tur for å snakke om det siste nye innen diett. Du vil ikke få mye tid for deg selv. Assistenten vil koste deg så mye at du ikke har mye penger igjen til andre ting når lønnen er betalt.
Et par råd om sunnhet
Råd nummer én er å spise nok og å dekke energibehovet ditt. Det beste er at det man spiser er variert slik at man samler opp de næringsstoffene man trenger. Dersom man bare har en type mat tilgjengelig, er det likevel lurere å spise det enn å la være. Er du innesnødd på en hytte i noen uker og det eneste som finnes der er sjokolade, så er det lurere å spise det du trenger av sjokoladen enn å gå med for lite energi. Selvfølgelig vil en diett på kun sjokolade i veldig lang tid føre til mangeltilstander, men det vil en diett på kun brokkoli også. Uansett vil det å la være å spise sjokoladen gi deg enda flere mangeltilstander, i tillegg til at du vil mangle viktig energi til å holde deg i live.
Det morsomste rådet jeg noen gang har fått når det gjelder sunnhet er å spise ting du aldri pleier å spise. Dersom du blir invitert på koldtbord skal du da gå og forsyne deg med det du aldri spiser, med tanken om at det er godt mulig det finnes noe i den maten som du vanligvis går glipp av.
I Norge i dag er de fleste av oss så trygge og lever i sånn overflod at vi har tid til å gjøre mat teknisk. Det blir ofte så mye snakk om mat og sunnhet at vi går oss vill og til slutt tror at mat er farlig. Vi dikter opp den ene nye dietten etter den andre som løsning på problemer som nesten alltid handler om helt andre ting enn mat. I større og større grad lurer vi oss til å tro at mat er farlig. Da er det lett å glemme det faktum at vi mennesker er altetende og i stor grad kan overleve på det meste. Det er en grunn til at vi befolker nesten hele denne kloden. Vi kan leve godt på vidt forskjellige typer mat. Vi er ikke som en spesiell liten ape som kun kan leve av bladene på et spesielt tre det bare finnes en liten klynge av i en skog i Sør Amerika. Når det treet dør, dør apen. Vi mennesker går bare videre til neste busk. Det heldige faktum tror jeg flere kan gi seg selv lov til å glede seg over.
I stedet for å overtenke på hva man putter i sin egen munn kan man jo bruke energien på å redde det lille skogholtet der den lille apen bor.
