Artikler

Trening på godt og vondt

Tekst: Linn Bæra, rådgiver ROS. Foto: istockphoto/ROS

Treningen som egentlig skulle være, og fram til et tidspunkt, har vært et gode – med overskudd, mestring og glede, blir for mange noe helt annet. Enten som et stressmoment i seg selv, eller som en del av en spiseforstyrrelse, styrt av rigide regler og et kontinuerlig «aldri godt nok».

Hva skiller den gode treningen og den destruktive? Hva handler det om? Hvorfor skjer det? Hvordan kan vi snu det destruktive?

Som med mye annet er det ofte glidende overganger mellom den gode treningen og den destruktive. Ikke sjelden opplever mange også at det er litt «både og», eller at forholdet til trening pendler mellom å være en positiv faktor i livet, og en negative stressfaktor.

Trening kan være en vesentlig del av hverdagen, dette i seg selv sier ingenting om hvorvidt den har en positiv eller negativ undertone. Hovedfaktoren for å se på om forholdet til trening er problematisk eller ikke, er ofte å se på hvor stor plass det tar i livet, og hvordan det påvirker livet forøvrig, med din mentale, sosiale og fysiske helse.

Dedikasjon vs. avhengighet
Cockerill og Riddington (1996) fremla en definisjon som egner seg godt for å bruke som utgangspunkt for å undersøke betydningen av egen trening. De skiller mellom en positiv dedikasjon og en negativ avhengighet. Tiden og energien som går med til treningen kan være den samme, men utgangspunktet, organiseringen og effekten av treningen blir ulik.

Som en enkel indikator kan vi si at de som har en positiv dedikasjon organiserer treningen rundt livet sitt. Det vil si at de har livet, med det som er av betydning for dem; jobb, familie, venner, aktiviteter, i sentrum. Og tilpasser dermed treningen i forhold til det livet serverer. På denne måten vil jubileumsfesten til din gode kollega eller kamerat være viktigere enn den ene treningsøkten, og det vil være helt greit å stå over en treningsøkt for å være hjemme med sykt barn eller kjæresten som trenger deg.

For de som har en negativ avhengighet er det treningen som styrer organiseringen av hverdag og helg. Å stå over en treningsøkt gir så stort stressnivå at løpeturen kommer fremfor jobb, venner og til og med familiens eller kjærestens behov.  Ved en avhengighet er det treningen som er i sentrum og resten av livet blir styrt rundt dette.

Over tid skaper denne prioriteringen ofte ringvirkninger som påvirker oss sosialt, psykisk og fysisk. For eksempel er overtrening og belastningskader vanlig, sammen med konflikt med nære og økt stress i jobb og studier.

Det er med treningen som med helse generelt – det er sjelden enten eller – men mer som en linje fra det positive til det negative, som vi beveger oss på kontinuerlig. Fra det friske og gode i den ene enden, til det vonde og syke i den andre enden. Denne linjen er alt annet en statisk. Hvor vi er påvirkes av mange faktorer og kan variere fra dag til dag eller år til år. Hvor vi er på linjen kan vi selv også være med å påvirke – om treningen har gått fra å være noe du har lyst til, til noe du må – kan dette endres.

Hva skiller det positive fra det negative?
Vi trenger å se på drivkraften, motivasjonen for treningen og vi trenger å se på om det er balanse. Ordet balanse leder oss til å se på hvordan vi trener – er det balanse mellom fysisk aktivitet, kosthold og restitusjon? Kort sagt er det: balanse mellom input og output?

I denne sammenhengen er hvorfor like viktig som hvordan. Kommer drivkraften fra egenverdi eller er det nytteverdi? Og er nytteverdien helsefremmende eller helsedempende?

Når treningen endrer seg kan vi typisk se:

  • En ensformig trening, kombinert med overtrening,
  • Utvikling av vanskeligheter og /eller direkte ubalanse mellom input og output.
  • Eget ønske og lyst farges av, eller erstattes av ”må” og ytre krav
  • Gleden blir i økende grad forfulgt av engstelse og stress

Hvorfor blir det slik?
Hvorfor blir det for mye av det gode? Her finnes det mange svar og mange ulike årsaker for den enkelte. Det vi kan si noe samlende om er inngangsporter, hvordan det typisk utarter seg og underliggende drivkrefter til dette.

Inngangsporter kan være et ønske om å leve sunt, ønske om å være veltrent, ønske om å nå et kroppsideal, ønske om kontroll og ønske om å mestre. Det starter alltid med et ønske om å gjøre noe godt for seg selv.

Men et sted på tidslinjen, gjerne på grunn av flere faktorer, endrer ting seg gradvis. Betydningsfulle overgangsperioder eller brå endringer gir sårbarhet for en destruktiv endring. For eksempel lav selvfølelse, skade og sykdom, kroppslige endringer, endret miljø, tap og så videre. Dette er faktorer som er gjennomgående ved utvikling av spiseforstyrrelser, men også noe vi ser ved utvikling av problematisk treningsadferd, hos både idrettsutøveren, Ola Nordmann og PT`en på treningssenteret nedi gata.

Ved siden av de ulike hendelsene i livet vårt, strømmer ulike kroppsidealer, treningsregimer og dietter mot oss. Kropp blir fort et verktøy og objekt som fremvises i utallige medier. Mediene påvirker oss – på ulik måte på ulike steder i livet – og fyrer oppunder det destruktive for de som minst trenger det.

Skal vi se på underliggende drivkrefter så finner vi de både ved treningens fysiske og psykiske effekter og muligheter. Trening hjelper til med å regulere følelser. På den måten kan trening ha en positiv effekt på uro, engstelser, stress og andre ubehageligheter. Treningen gir også mestringsmuligheter og kan gi en hel rekke fysiske gevinster innen styrke, utholdenhet og overskudd i hverdagen. Dette gjør at treningen fungerer veldig bra til sitt formål og hjelper ofte både på fysikk og psykisk helse.

Men dersom treningen blir eneste måte å håndtere stress, følelser, mat eller lav selvfølelse på, glir ofte kontrollen bort og det blir for mye av det gode. De positive effektene svekkes.

Å snu
For å snu en destruktiv trening, må du jobbe både med hvordan og med hvorfor. Det er to overordnede elementer som du selv kan starte å jobbe med:

  • bytt ut de rigide reglene med fleksibilitet
  • jobb med å finne tilbake til lidenskap og engasjement som drivkrefter for trening, isteden for frykt, uro og stress

Ofte må det jobbes konkret med å normalisere treningsmengdene og på nytt skape balansen mellom trening, restitusjon og kosthold. Altså jobbe med ”hvordan”.

For mange med tvangstrening eller treningsavhengighet skaper treningsfrie dager stor stressbelastning og negative tanker – som bunner i “ikke godt nok”. Det er ikke uvanlig å ha glemt hvordan det er å lytte til signalene kroppen gir og ha glemt hvordan det er å koble av. Første skritt vil da være å legge inn treningsfrie dager og tåle den uroen det gir.

Når du gjør en vurdering av treningsmengde og belasting, husk å se på all fysisk aktivitet:

  • Transportaktivitet som sykling og gåing
  • Hverdagsaktivitet som lek med barn og vedhogging.
  • Jobbaktivitet som gange opp og ned trapper og løft.
  • Friluftsliv og turaktivitet

Dersom du har treningsavhengighet er det normalt å oppleve reelle fysiske og psykiske abstinenssymptomer når du trapper ned treningen eller tar en time-out fra treningen. Jeg har god erfaring både med enten å justere gradvis og med å legge inn en eller to uker med treningsfri. Time out kan være hardt å gjennomføre, men er samtidig effektivt for å bryte en destruktiv sirkel.

Alternativt kan du jobbe med nedregulering av lengde, frekvens og intensitet på øktene uten time out.

Å jobbe med “hvorfor” er like viktig som hvordan: Opplevelsen av treningen. Vi trenger å bevege oss fra nytteverdi til egenverdi – fra fokus på å forme kropp til fokus på hva kroppen kan gjøre.

Destruktiv trening har ofte et ensomt preg. Å søke gode opplevelser med fysisk aktivitet sammen med andre styrker perspektivforflyttingen. Et tips for å stimulere perspektivforflytningen, fra det ytre til det indre, er å prøve noe helt nytt,; nye mennesker, nye utfordringer og ny mestring; buldring, fekting, dans, slynge, svømming, yoga, vindsurfing, padling, volleyball, stuping. Det er et hav av muligheter.

Med å søke gode opplevelser finner vi også lettere tilbake igjen til kroppen vår. Med ubalanse, enten vi overtrener eller trener fordi vi føler vi må, mister vi fort kontakt med kroppen og dens mange signaler. Anerkjenner vi kroppen vår og signalene den gir finner vi balanse. Kroppen gir beskjed om den trenger hvile, om den er klar for økt intensitet eller en restitusjons økt. Gjennom balanse fremmes økt mestring og økt treningsglede. Og jeg tør å påstå at trening som gir nettopp dette, i lengden fremmer mest helse – både psykisk og fysisk.

Oppsummering av hovedelementer for å gjenvinne den gode treningen:

  • Normalisering av treningsmengde.
  • Balanse mellom input og output.
  • Reintrodusere annerkjennelse av kroppen og å lytte til kroppen.
  • Flytte fokus fra nytteverdi til egenverdi – opplevelse og mestring i sentrum.
  • Tren og vær aktiv sammen med andre

Å snu det problematiske kan være vanskelig alene, finn noen å jobbe sammen med i prosessen. En venn, en PT, terapeuten din eller treneren.

Ønsker du råd eller mer informasjon, ta gjerne kontakt med oss i ROS.

^