Da prosessen med å bli frisk fra min spiseforstyrrelse startet kunne jeg ikke snakke om egne følelser. Jeg hadde ikke et språk for dette. Jeg var av ulike årsaker «oppdratt» til å klare meg selv. At jeg hadde begynt med å kaste opp av og til var ikke et problem, jeg hadde jo kontroll. Dette tenkte jeg helt til jeg skulle stoppe.
Jeg var naiv og tenkte ikke på bulimien som et symptom på et kaotisk indre liv. Jeg hadde det jo så greit, hadde alltid et smil på lur, var aldri i dårlig humør, hjelpsom, hadde mann, barn, jobb, hus og bil. Alt var i skjønneste orden. Hvem skulle trodd at det var et stort kaos innvendig. Jeg gikk uvitende rundt med et stort ormebol av følelser, som stadig vokste seg større. En ballong så full av følelser at den kunne sprekke hvert øyeblikk. Jeg merket det som en indre uro som kun kunne døyves ved å gjøre «ulovlige» og dumme valg med meg selv.
Det var ingen i hele verden som kunne tenke seg at jeg var en av de som gjorde slike ting med meg selv. Det var uvirkelig selv for meg selv. Er det noe jeg er blitt veldig god på i årenes løp så er det nettopp til å holde «masken». Ingen skulle se at jeg ikke hadde det bra. Jeg skulle fikse selv.
Dette med å erkjenne og stå for de følelsene som denne prosessen førte med seg var ganske stort. Alle disse følelsene og tankene har vært godt gjemt, innerst inne, bak barrikaden, bak den evinnelige masken, i det mørkeste mørke. Det at jeg nå skal forholde meg til disse følelsene, og i tillegg si det høyt, foran «vitner» var (er) ganske tøft, ubehagelig, vondt og uvirkelig. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle komme til dette punktet når jeg startet prosessen.
Jeg hadde nok et uutalt ønske om at de hemmelighetene jeg hadde, skulle forbli mine, for evig og alltid, og at det skulle gå helt fint. Jeg visste egentlig hva det gikk i, men hadde ikke lyst til å se….. hadde ikke lyst til å innrømme overfor meg selv, eller andre. Hadde ikke lyst til å erkjenne -at jeg faktisk hadde et problem – at ting faktisk ikke har vært greit – at jeg er her jeg er på tross av – at jeg har kjent på kroppen hva det vil si å ikke være ønsket – at det har vært store savn i livet mitt – at det har vært ensomt – at jeg har følt meg alene – at jeg har følt meg patetisk – at jeg har vært usikker – at jeg har følt meg usynlig, eller kanskje skulle ønske at jeg var usynlig…….eller ikke var i det hele tatt. Det er ganske mye som skal fordøyes på en gang.
Jeg vil ikke være til bry for noen, jeg klarer meg selv.
I prosessen ligger skamfølelsen som et lokk og gjennomsyrer alt, den har fått mulighet til å vokse seg stor og kraftig i alle disse årene. En ting er bulimien. Skammen over å ha mistet kontrollen på meg selv, over å ha fått meg selv i denne situasjonen, over å ikke takle livet på en ok måte, er tung. Men skammen er nok nesten like stor når det gjelder ensomheten. Alle har et ønske om å bli sosialt akseptert og å få bli med i et fellesskap. Ingen ønsker å være den personen som ikke får delta. Skammen nådde nye høyder når hemmeligheten som jeg ALDRI trodde jeg noen gang skulle si høyt, ble sagt….. Kroppen gikk i «streik», det ble for mye på en gang.
Jeg måtte erkjenne det som hadde vært. Jeg måtte jobbe meg gjennom for å klare å gå videre, skyldfølelsen som hadde fått et godt tak i meg måtte viskes bort, og jeg måtte reise meg igjen.
Jeg kan nå stolt si at jeg har reist meg igjen. Det er absolutt mulig. Det krever beinhard jobbing. Det krever at du har noen du kan stole på og som du kan støtte deg til når du trenger det. Noen som kjenner deg og som vet når de kan pushe og når de må bremse. Det krever stahet. Det krever mot. Det vil koste mye tid og mye energi, men det vil gi deg så ufattelig mye tilbake etterpå. Det er absolutt verdt de tøffe stundene. Jeg er endelig i ferd med å bli kjent med meg selv.
Gøril
