Artikler

Ensomheten

Tekst: Kristin Stotesbury. Illustrasjon: Lillian Särnmo

Vi er på farten, travle og konstant pålogget. Alltid sammen, aldri alene. Hva er vi tilsynelatende så redde for?

Har jeg vært med mennesker for lenge, begynner de å irritere vettet av meg. Det er egentlig ikke noe i veien med dem, selv om de snakker for høyt, for lenge og om uinteressante tema. Greia er vel heller at jeg trenger mer tid for meg selv enn jeg er villig til å innrømme. Min bekymring for å bli ensom i eget selskap gjør at jeg står i irritasjonen av folkemengden. Helt til jeg blir ensom midt i mengden. Hvor skal jeg gjøre av all denne ensomheten?

Selv kjenner jeg ensomheten best som et ubehag. Vi kjenner alle til det, egentlig. Festen da alle var uhyre opptatt av hverandre, og ikke av deg. Eller den ene kvelden alene på sofaen. Man kan føle at man ikke har noen, og ikke er noen. Følelsen er altoppslukende. Det er fort å glemme at følelsen ofte er situasjonsbetinget og borte dagen etter. Det virker som om vi lar ensomheten overbevise oss.

Mulig er det ikke mangel på andres nærhet som er problemet, men mangelen på nærhet til oss selv.

Kanskje er det viktig at vi hører på ensomhetsfølelsen. Vi er sosiale vesener – det er ikke meningen at vi skal være alene til enhver tid. Mulig må jeg godta ensomheten som ubehagelig, men tross alt nødvendig. Hvis vi ikke var sosiale vesener, ville det ikke finnes noe ensomhet. En passe dose ensomhet er kanskje ikke annet enn naturlig. Men hvordan takle en moderat mengde ensomhet som et ufarlig vesen? Vi skal tross alt tåle vårt eget selskap livet ut. Alene trenger ikke være synonymt med ensom. Mulig er det ikke mangel på andres nærhet som er problemet, men mangelen på nærhet til oss selv.

(U)ro

Jeg har en følelse av at jeg og resten av samfunnet løper løpsk for å unngå våre egne sinn. Vi er på farten, travle og konstant pålogget. Alltid sammen, aldri alene. Et samfunn som blir mer urolige av å være rolige. Stillheten, den kan virkelig bråke. Alt er effektivisert.

Susan Kain har skrevet boken «Å være stille i en verden som ikke slutter å snakke». Der utdyper hun hvordan verden løfter frem utadvendte sosiale mennesker og egentlig skaper liten plass til de mer innadvendte sjelene. De som faktisk ønsker å være mer alene. Denne stillheten har nesten blitt stemplet som noe galt. Kanskje ikke så merkelig at vi har begynt å mislike den?

Det vanskelige med ensomheten er at man må klare å falle til ro i seg selv. Dette påpeker filosofen Lars Svendsen i sin bok «Ensomhetens filosofi». Svendsen hevder at ikke alle finner ro like lett. I mangel på denne roen søker flere en slags distraksjon. Vi distraherer oss selv, fra oss selv. Alle har vel kjent behovet for å ta opp telefonen både alene og sammen med andre? Når andre er opptatt, blir det å ta opp telefonen en enkel utvei.

Ensomheten kan også anses som en sosial smerte. Ikke rart vi misliker den, den kan jo tolkes som et signal på mangler ved vårt sosiale liv. Feil vi burde skamme oss over. Svendsen forklarer at denne sosiale smerten blir ekstra vanskelig når den er sosialt synlig. For å unngå dette blir det derfor helt avgjørende å vise at man har et blomstrende sosialt liv uansett hvor ensom man måtte føle seg. Mulig føles det som en «quick-fix», men i lengden passe uheldig. Silje Tafjord Johansen har tidligere skrevet om denne selektive selvpresentasjonen vår. Paradoksalt nok er kanskje ikke sosiale medier med på å fremme kontakten oss imellom. Johansen mener derimot at den perfekte fremleggelsen vår bygger en mur, en mur som øker terskelen for mellommenneskelig kontakt, heller enn å bryte den ned.

Aleneheten

Som en alternativ løsning vil jeg introdusere et begrep som kan gjøre ensomheten mindre uutholdelig og heller passe behagelig: Den gode ensomheten. Det trenger nemlig ikke å være en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Det er Svendsen som skiller mellom den gode og vonde ensomheten. Han hevder at det hele avhenger av hvilket forhold man har til seg selv. I den vonde ensomheten er man alene med seg selv. I den gode ensomheten er man derimot sammen med seg selv. Det blir på en måte et mål på selvtilstrekkelighet. I den gode ensomheten sier Svendsen at man fyller seg selv med sitt eget nærvær i stedet for å fylle seg selv med andres fravær.

I boken utdyper også Svendsen flere myter ved ensomheten. Han hevder at vi faktisk ikke har for mye av den vonde ensomheten, men heller for lite av den gode ensomheten. Denne gode aleneheten er vi i ferd med å utrydde. Den erstattes med vår kroniske sosialitet via internett.

Hvordan man fyller seg selv med sitt eget nærvær er for meg fortsatt et mysterium. Kanskje må jeg takke meg til klokskapen om at ensomhet ikke nødvendigvis er utelukkende negativ.

^