Et ansikt, tusen følelser

Med egne ord

Av og til blar jeg gjennom gamle bilder. Jeg ser en tynn, liten jente, med et søtt smil om munnen. Hun er pen, synes jeg. Mye penere enn slik jeg er nå. Så ser jeg litt nærmere på bildet. Zoomer inn på beina, før jeg drar skjermen oppover. Mot magen, mot armene, og brystet. Det flate, flate brystet. Så ser jeg halsen, hvor kragebeina skjærer seg ut av huden, som om de skriker etter luft. Til slutt saumfarer blikket mitt ansiktet. Det er så markert at jeg synes det er fint. Helt til jeg kommer til øynene. De er mørkere enn noen gang. De er fulle av svarte tanker og vonde følelser. Som har skåret seg inn i beina. I magen, armene og brystet. Før de treffer halsen, og til slutt fosser ut av øynene. Jeg ser og føler enda hvor jævlig vondt det gjorde. Jeg husker enda alle nettene jeg lå og ristet av sult, alle de lange løpeturene hvor jeg lå langstrakt ut på marken av utmattelse, alle gangene jeg strigråt på do i ren frustrasjon. Alle skoletimene hvor jeg pakket meg inn i skjerf og hettegenser og la meg sårt over pulten for å få litt hvile. All panikken som traff meg for hver gang jeg tygget en ussel liten matbit. Alle timene jeg brukte for å finne ut hvordan jeg kunne spise minst mulig uten at mamma og pappa merket det, og for ikke å snakke om alle gangene vi kranglet. Hvor vondt det føltes å se mamma og pappa så lei seg. Hvordan jeg så inderlig ønsket at vi kunne tulle å le sammen igjen, men de kunne ikke. De var så redde. Hvor vondt det var å føle at vennene mine bare gled lenger og lenger unna, for hvert kilo jeg mistet. Hvor jævlig det var, at ingen stilte opp da jeg trengte det som mest.

Jeg husker det, så innmari godt. Hvor grusomt det var. Likevel, savner jeg hvert sekund. Jeg savner det å føle at noen ser hvor vondt det gjør. Jeg savner de bekymrede blikkene. Jeg savner hvordan jeg kunne se at den smerten jeg følte på innsiden, reflekterte på utsiden. Først da, reagerte folk.

I dag er alt snudd på hodet. Nå har jeg mistet alt man kan kalle kontroll. For tiden stormer følelsene sterkere enn noen gang. De samme jævla følelsene. Den samme panikken over mat, over kropp og livet. Likevel er det ingen som ser det. Folk tror jeg har blitt frisk. At jeg har greid å komme meg ut av helvetet. For de kroppen min ser normal ut. Lite vet de, om at jeg er hardt rammet av en like smertefull spiseforstyrrelse som den gang. Overspisingslidelsen. Alt etter som hvordan man definerer.

Jeg vil så gjerne skrive, hvordan det føles. Jeg vil så gjerne få ut smerten til omverden. Gjøre den synlig. Jeg vil at folk skal forstå, at bak et vanlig ansikt, kan det ligge så mye lidelse. Så mye smerte, som man aldri kan sette seg inn i å forstå. Overspisingen, er så vanskelig å forklare, fordi den er så ufattelig vanskelig å få has på. Likevel, har jeg forsøkt å sette ord på deler av det, for å forsøke å gi verden et bilde, av hvordan en spiseforstyrrelse er så mye mer enn en altfor tynn 17 år gammel jente som ikke følte seg bra nok:

Det verker i mellomgulvet. Hjertet slår. Jeg skjelver. Kvalmen brer seg utover magesekken. Jeg puster tyngre og tyngre, og kjenner varmen bre seg utover kinnene mine. Urolig. Jeg har akkurat hatt en overspisingsepisode.

Jeg spiser så mye, men så fort at jeg ikke kjenner hvor mett jeg blir. Så fort at jeg ikke rekker å tenke. Å føle. så blir jeg mett. Så skinnsykt mett. Og urolig. Jeg skjelver, tenker NÅ er det nok. aldri mer. Aldri mer skal jeg spise. Anoreksien bor enda i tankene mine. Den evige kampen mot den tynne kroppen, som er det største ønsket og målet i livet mitt, men som jeg tydeligvis ikke greier å oppnå. 

To minutter senere, finner jeg likevel frem enda en pose chips. Begynner å spise. Hvorfor gjør jeg det? Jeg som sa jeg ville bli tynn, må jo bare roe ned på maten. Jeg er så enig, så jævlig enig. Men jeg vet også, at dersom jeg stopper å spise nå, vil følelsene ta overhånd. Jeg vet at jeg om få minutter, kommer til å ligge skjelvende i fosterstilling, å kjenne følelsene brase gjennom kroppen min, som torden over åpen himmel. Jeg orker ikke å ta stilling til skammen, til smerten, og til de overveldende følelsene som jeg prøvde å trykke langt ned i magesekken med maten, for kort tid siden.

Den vonde sannheten, er at alle følelsene bare blir forsterket. De vokser i takt med magen. Med hjertepumpa, og med alle de ekstra kiloene den tidligere så kjøre kroppen min har tatt til seg det siste halve året. Mat er rus, og jeg er blitt en misbruker.  

Etter chipsposen er slukt, blir jeg slapp. Utslitt. Det føles som om verden raser sammen. Jeg legger meg på sofaen, som om jeg nettopp har vært ute på den hardeste treningsøkten du kan tenke deg. Føler meg ubrukelig. Forkastelig. For at jeg lot kroppen ta over, igjen. For at jeg mistet kontrollen, igjen, Tårene presser bak øyelokkene. det gjør vondt. Langt inn i ryggmargen. Jeg vet ikke lenger hva som er fysisk og psykisk. Så kommer tårene. De fosser nedover kinnene mine. Jeg vrir meg rundt så jeg blir liggende i fosterstilling. Jeg rister. Hvorfor gjør jeg slik? Hvorfor er jeg slik? Er jeg? Er du meg? Spiseforstyrrelsen ganger seg inn i de såre tankene, som tvinger meg ut av meg selv gang på gang på gang. Jeg er ikke verdt noe annet. Jeg fortjener smerte, jeg må ha den, gi meg den, gå vekk. Jeg forstår ikke lenger, alt går i surr. Er jeg tynn eller tykk, sulter jeg meg selv eller overspiser jeg? Kontroll, er det eneste jeg vil ha, som jeg ikke kan få. 

Folk som står utenfor, sliter med å forstå. For dem føles det kanskje som minimalistiske problem. Kanskje tenker de også at, siden de aldri ser meg overspise, eller ikke ser det noe ekstremt på kroppen min, så er jeg frisk. Mat trenger man da for å leve og alle skeier ut en gang i blant, tenker de kanskje. Sant nok. men fy faen så mye annet det er. Fy faen som det ødelegger. Tærer, borer, skjærer seg inn i skjelett og bein. Røsker tak i de indre delene av deg du ikke trodde du hadde. Fortvilelse, fortapelse, vil jeg noen gang komme meg ut? Jeg vet ikke, jeg orker ikke, jeg vil bare gi slipp. På hva? Det er mye, men det kan jeg holde inni hjertet mitt. Sentralt står likevel alle de gangene jeg følte meg som nesten bra nok. Den følelsen kan knuse et menneske. I tusen millioner biter. Jeg takler ikke lenger meg selv. Da kan jeg vel likegreit være feit. Derfor spiser jeg igjen og igjen. Selv om det å legge på seg er min største frykt. Selv om det er alt jeg vil unngå.

Jeg, som trodde jeg var den eneste som ikke kunne såre meg, er blitt den som sårer meg mest.

Til slutt drar jeg fingeren over skjermen til jeg kommer nederst i kamerarullen, og ser på bilder som er tatt nylig. Jeg studerer, analyserer og vurderer, nøyaktig hvor mye tykkere jeg er blitt her, og der. Jeg ser på det samme ansiktet jeg hadde for to år siden. Det er en del rundere. Jeg blir kvalm, føler avsky over meg selv og blir redd. Jeg legger meg i senga og rister uten å få sove, fordi jeg er så mett. Maten er fremdeles den største straffen jeg kan påføre meg selv, bare nå i en annen form. Likevel, er det minst like smertefullt som anoreksiens mørke skjebne. Jeg er ikke 17 og sykelig tynn, men fortsatt like spiseforstyrret. Bak mitt ansikt, ligger fortsatt tusen følelser.



Anna

Flere innlegg "Med egne ord"

Etter at jeg ble frisk fikk jeg et helt annet syn på livet
Jeg er lei av å ikke ha språk. Jeg er lei av å gjemme meg fordi jeg er selvopptatt.

jeg har lyst til å gråte men jeg får det ikke til jeg har behov for å kontrollere kroppen men den lever sitt eget liv

Jeg våkner og ser på klokken, klokken er 2.30. Kroppen vil sove litt til, mens hodet sier “stå opp”. Jeg greier ikke å slappe av,

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.