Tekst: Nina Hvidsten og Line Orvedal
Hva tenker du på når du hører ordet spiseforstyrrelser? En mager og skjør jente på 14 år som ikke vil spise? En jente som begynte å slanke seg fordi hun syntes hun var for tykk, men der ting gikk for langt?
Hva tenker du om du ser en overvektig mann på 40 år? Bør han trene litt mer og spise litt mindre? Bør han lære seg mer om kalorier, karbohydrater, proteiner og glykemisk indeks – ja rett og slett ta seg litt sammen?
Overraskende nok for mange, er denne mannen langt mer representativ for en spiseforstyrrelse, enn den unge jenten.
Overspising er den vanligste spiseforstyrrelsen
Han som spiser alene og i skjul. Han som drukner de vonde følelsene i mat, men som får dem dobbelt opp i etterkant. Han som skammer seg, han som tenker på mat hele tiden. Han som får en enorm skyldfølelse og ikke forstår hvorfor han bare ikke kan skjerpe seg.
Han som kjenner blikkene, som hører kommentarene og hver dag leser om hva han skal gjøre for å gå ned i vekt. Han som døyver skammen med det middelet han har for å mestre det vonde; mat.
Overspisingslidelse er den mest vanlige spiseforstyrrelsen. Allikevel er det den som får minst oppmerksomhet.
Media skriver minimalt om det, og ser ut til å vegre seg fra å få frem bredden i selve problematikken. Hvorfor er det slik? Er ikke en overspisingslidelse sensasjonelt nok? Er det ikke eksotisk nok? Appellerer det ikke til oss? Eller er det rett og slett for vanskelig å forstå?
Fanges ikke opp
Blant dem som med jevne mellomrom står frem i media for å dele sine erfaringer om en spiseforstyrrelse, hører det til sjeldenheten å få servert historien om han eller henne som overspiser.
Er dette ene og alene grunnet skam?
I et samfunn hvor idealer som styrke, disiplin og kontroll verdsettes høyt, og hvor grenseløshet og mangel på kontroll til dels fordømmes, skal det godt gjøres å rope høyt om sin manglende evne til å kontrollere noe så basalt som sitt eget matinntak.
Den skjulte skammen over å være den som ikke makter å leve opp til samfunnets idealbilde. Et idealbilde media i stor grad har bidratt til å skape, og med sin manglende interesse for å skrive noe om er med på å opprettholde.
Anslag tyder på at så mange som 20–30 prosent med kroppsmasseindeks (BMI) over 27 tilfredsstiller diagnosekriteriene for overspisingslidelse, og forekomsten øker med økende overvekt. Til tross for at en så stor andel overvektige har et overspisingsproblem det ifølge undersøkelser, likevel bare registrert at fire prosent av dem som er sykelig overvektige har en spiseforstyrrelse.
Det er derfor mye som tyder på at mange tilfeller av spiseforstyrrelser ikke blir fanget opp i helsesystemet, verken av behandlere eller dem som selv er berørt.
Legg bort fordommer
Når en overspisingslidelse ikke blir oppdaget, vil de som har en overvekt i tillegg, som regel bli tilbudt hjelp i forhold til kosthold, aktivitet, og i økende grad fedmeoperasjon. De nevnte tiltak angriper overspisingen som et symptom, men tar på ingen måte tak i det underliggende problemet.
Man anerkjenner ikke at selve sulten har en psykisk side, og derfor også må behandles.
Den 14 år gamle jenten og den 40 år gamle mannen har mye til felles. De har begge en spiseforstyrrelse der tanker, følelser og adferd knyttet til mat, kropp og vekt overskygger alt annet, og forringer livskvaliteten.
For begge fungerer spiseforstyrrelsen som en mestringsmekanisme, en beskyttelse mot følelsen av å aldri strekke til, å aldri være flink nok, dyktig nok eller pen nok. For begge har spiseforstyrrelsen alvorlige konsekvenser, både fysisk, psykisk og sosialt.
Men på bakgrunn av ulike uttrykk, blir man behandlet annerledes og sannsynligheten for at mannen med overvekt får riktig og tilpasset behandling er liten.
Hvis våre fordommer mot overvektige kan legges bort, og vi kan begynne å se hva det egentlig handler om, kan samfunnet spare utallige kroner på feilslåtte livsstilsendringstiltak og ensidig fokus på vektreduksjon.
Og ikke minst kan flere føle seg møtt, sett og forstått, og få den hjelpen de har krav på.
