Artikler

Hvordan snakke med barn når vi har det vanskelig?

Tekst: Nina Hvidsten. 

De fleste foreldre har et naturlig ønske om skåne barna sine fra det som er vondt. Men i følge faglig leder Line Orvedal og rådgiver Linn Bæra i ROS, er åpenhet ovenfor barna helt essensielt når man selv har det vanskelig.

– Det barn ikke vet, har de vondt av sier Line Orvedal. – Barn har en unik evne til å  fange opp stemninger, ord og handlinger og når ting blir skjult, begynner barna ofte å lage sin egen virkelighetsforståelse. Den såkalte rosa elefanten som alle ser, men som ingen vil snakke om, kommer inn i rommet. Barn kan komme til å føle skyld for at mor og far har det vondt, og kan gruble på hva de har gjort galt. Barns fantasi er uendelig og kan skape virkelighetsforståelser og følelser som gjør vondt verre.

– Samtidig er det viktig å begrense mengden informasjon, påpeker Orvedal. – Barna trenger konkret informasjon som de kan forholde seg til, og barn kan ofte uttrykke nonverbalt eller verbalt når de opplever å ha fått nok informasjon. Enten ved at de skifter samtaleemne, blir ukonsentrert eller flytter seg vekk fra samtale. Under en samtale kan det også være lurt å sjekke med barnet hva det har forstått, og på hvilken måte de har forstått det som har blitt formidlet.

Når vi skal snakke med barn er det viktig at samtalen forgår på barnas premisser og at språket er tilpasset barnets alder. Linn Bæra foreslår at man kan snakke om de vonde følelsene som et indre sår.

– Et sår er et begrep de fleste barn kan forholde seg til. Det er noe de vet gjør vondt, og kan ta tid å hele, men de vet også at det etter hvert blir mindre. Det kan også være lurt å gi barna en forståelse av hvor såret kommer fra. Om man ikke ønsker eller kan dele dette med barna, fungerer det også fint å fortelle generelt om hvordan man kan få slike sår. For eksempel at det å oppleve noe vondt og ikke prate om det kan gi sår. Eller å bli ertet og ikke si ifra om det.  På den måten kan barnet også få innsikt i at det ikke er barnets skyld at mor eller far har det vondt. Skyldfølelse hos barn som er pårørende er ofte vanlig. Dersom barna endrer seg, for eksempel ved å bli utagerende, innesluttet, oppofrende og tar mye ansvar, kan dette være tegn på at barnet bærer på en skyldfølelse.

Som foreldre tenker en gjerne at en ikke vil overføre sine egne vonde tanker og følelser til barn, hvordan kan vi være åpen men samtidig unngå dette?

Bæra mener et godt utgangspunkt er å snakke med barn om følelser generelt. At det finnes ulike følelser og at følelser ikke er farlig. På den måten vil alle typer følelser «normaliseres» og barn vil bli fortrolig med at følelser kommer og går.

– Når  vi skal snakke om egne vonde følelser, er det viktig å forberede samtalen godt, og vurdere hvilke ord man ønsker å bruke. Har du for eksempel som voksen en irrasjonell frykt for noe, kan du forklare barna at du vet at det ikke er farlig, men at du allikevel synes det er skummelt.

– Samtidig er det da viktig å ha fokus på at dette er den voksnes følelser, sier Orvedal. Forklar at dette er noe som gjelder meg i denne perioden, og at det er noe jeg øver på for å få til eller å klare. Dersom man synes en slik samtale blir for vanskelig, kan det være god hjelp å søke støtte fra en tredjepart.

Det å bli oppfattet som en dårlig far eller mor, og frykten for at noen skal ta fra deg omsorgen for barnet ditt, kan i noen tilfeller føre til at man vegrer seg for å søke hjelp. Bæra og Orvedal understreker imidlertid viktigheten av å søke hjelp på et tidlig tidspunkt.

– Psykisk sykdom alene er ikke et grunnlag for å bli fratatt omsorgen for et barn, sier Bæra. Barn trenger ikke perfekte foreldre, men foreldre som våger å feile. Dersom man har utfordringer i livet som tar stor plass og påvirker familien, vil det å ikke søke hjelp gå ut over barna.

– Jo tidligere man våger å søke hjelp, jo større er muligheten for at mor eller far blir frisk, og jo større er muligheten for at barnet blir sett og hørt på et tidlig tidspunkt, supplerer Orvedal. Da kan vi forhindre at konsekvensene for barnet blir større enn nødvendig. Behandlingsapparatet har mange gode støtteordninger som kan hjelp både voksen og barn gjennom en vanskelig situasjon.

– Det å gi barna lov til å snakke med andre om hvordan de har det hjemme, vil også være noe som kan hjelpe barnet i sin situasjon. Dette kan for eksempel være en helsesøster, et familiemedlem eller en venn. Barn kan være ekstremt lojale ovenfor sine foreldre, så muligheten til å være åpen og å kunne snakke med noen utenforstående kan være svært befriende, sier Bæra.
– For litt eldre barn kan det være vanskelig å snakke om egne vanskelige tanker og følelser med foreldrene,
spesielt hvis relasjonen til foreldrene er en del av utfordringen.

Når barn blir eldre ser vi at noen begynner å bekymre seg for om de selv vil oppleve de samme vanskelig-
hetene som sin mor eller far.

– Det er ingen som vet hvem som får en psykisk lidelse, sier Orvedal. Det sies at halvparten av Norges befolkning vil få en psykisk lidelse i løpet livet og nabogutten med friske foreldre kan rammes, eller barnet med psykisk syk far kan rammes. Til tross for en viss grad av arvelighet er det viktig at vi ovenfor barna fokuserer på at det ikke trenger å være noen direkte sammenheng mellom foreldres sykdom og barns fremtid.

– Vi kan også vinkle en slik erfaring til noen positivt, påpeker Bæra. Alle vil oppleve vonde og vanskelige ting i livet. Som barn og pårørende lærer man seg verktøy man kan benytte for å mestre, og man kan kjenne igjen symptomer på et tidlig tidspunkt, slik at man raskt kan søke hjelp selv. Det å erfare livet på godt og vondt kan bidra til at vår sårbarhet, får bli vår styrke.

^