Artikler

Med svart belte i livet

Tekst: Nina Hvidsten. Foto: Andreas E. Nygjerd.

I 2015 ga Marianne Clementine Håheim ut den selvbiografiske boken ”Svart belte”, om en ung jentes desperate ønske om en annen kropp og et annet selv. Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med en sterk opplevelse og mange spørsmål, Hvorfor gikk det så langt? Kunne noe vært gjort annerledes? Og hvordan har hun det i dag?

«Eg var så lita første gong eg spurde mamma om det var meininga at låra mine skulle vere så breie når eg sat. Ho svarte at det sjølvsagt ikkje var noko gale med låra mine, men korleis kunne det stemme, når tynne lår såg helt annleise ut? Det fanst tynne lår, og det fanst lår som mine.»

I «Svart belte» beskriver Marianne Clementine et intenst ønske om å forandre kroppen sin, livet sitt og å ”bytte plass i verden”. Marianne forteller at hun tidlig ble selvbevisst og klar over at hun fysisk tok mer plass en andre jenter.

–Som 12-åring var jeg allerede nesten 1,80 høy. I hodet mitt hang identitet og utseende, da spesielt kropp og vekt, uløselig sammen, Altså ville jeg bli en annen jente, en ny og spennende jente, hvis jeg klarte å bli tynn. Den sommeren det begynte å gå galt, hadde jeg fått min første sommerjobb, og ville så gjerne imponere «de kule guttene» der. Det første jeg kom på, var å gripe etter magerosten og joggeskoene. Jeg trodde virkelig det kom til å virke. Alt jeg kunne forstå av å se på samfunnet og populærkulturen rundt meg, var at du måtte være tynn for å være vakker, og at det var enormt viktig å være vakker. Jeg hadde blitt overbevist om at kroppen min var feil, og at alt kom til å bli bedre hvis jeg «fikset på» den.

«Eg blir sendt til stadig fleire folk som vil prøve å hjelpe. Klasseforstandar, helsesyster, legar og psykologer; vaksne som veit ting. Dei ordlegg seg ulikt, men vil det same. Eit lag med motstand som for all del ikkje må få bryte gjennom forsvaret. Eg har blitt fjorten år og gallionsfigur for ein reinaere, meir konsentrert styrke enn dei kan forstå, dei med sine karbonadesmørbrød og komitear, dei kjenner ikkje suget i magen og kniven i ryggen, forstår ikkje kva arbeid faktisk er.»

I boken får vi innblikk i hvor positiv spiseforstyrrelsen opplevdes i starten og hvor dedikert og «besatt» hun var i denne perioden. Marianne Clementine er usikker på om noe kunne fått henne til å endre retning i denne fasen, men savnet noen som så hva det egentlig handlet om.

– Først og fremst hadde jeg nok trengt bedre, mer kvalifisert hjelp helt fra starten. Jeg gikk til helsesøster, til lege og psykolog, men ingen forstod egentlig hva jeg drev med, hva som var problemet mitt. De var veldig opptatt av å veie meg og snakke om mat. Det gjorde meg bare enda reddere og mer innbitt.

«Så kjem Anders. Han går inn i rommet mitt og endrar det, fordi han ikkje prøver. Vi er ikkje fagperson og pasient, berre to menneske på ulike stader.»

Etter hvert blir tilstanden til Marianne Clementine så alvorlig at hun må legges inn ved en psykiatrisk avdeling i Bergen. Her møter hun ulike behandlere, med helt ulike tilnærmingsmetoder.

– Mange var veldig strenge. Noen ble ofte sinte. Sjefen selv sa noen utrolig stygge ting til meg, som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg følte meg lite forstått, var redd og usikker. Anders (som ikke heter det i virkeligheten), derimot, ville snakke med meg, bli kjent med meg. Han prøvde virkelig å forstå hvordan jeg tenkte. Han stilte vanskelige spørsmål, men spilte også gitar og fortalte morsomme historier fra sitt eget liv. Han fikk meg til å føle meg som en person med noe å tilby, ikke bare en syk og vanskelig jente. Det betydde enormt mye.

«Det må finnast meir av meg, eg må vere noko betre enn denne desperate jenta som tvingar mat inn i munnen med begge hender medan ho tenkjer på magesekkar som sprekk og drukna hovud i doskåler. Kanskje i musikken, i tradisjonane, i mamma og pappa sine klemmar. Dette kan ikkje vere alt. Det eg har blitt, kan ikkje vere den eg er.»

Etter hvert begynner vi å få glimt av at Marianne ønsker seg et annet liv. Men veien mot å bli frisk har vært lang og tøff.

– Jeg var 15 år da jeg ble utskrevet fra sykehuset, hadde knekt fullstendig for overspising og oppkast innen jeg var 16, og kom meg ikke på rett kjøl før jeg var rundt 25. Det har vært en lang reise, og jeg har ønsket meg et annet liv en million ganger. Det som har endret seg med årene, er vel at jeg har blitt mindre redd for dette andre livet, klar for å prøve meg i den virkelige verden, uten sykdommen. Det er slitsomt å ha bulimi, det går ikke an å leve slik i lengden. Men det er viktig for meg å understreke at jeg ikke klarte det helt på egen hånd – jeg fikk god hjelp av en ny fastlege som gav meg antidepressiva som faktisk virket.

«Ein skal ikkje få foreldra sine til å grine så ofte på så kort tid, så mykje makt skal ein ikkje ha når ein er femten.»

I tillegg til sine egne tanker og følelser, gir Marianne Clementine oss et innblikk i sine foreldres fortvilelse, frykt og smerte. Marianne forteller at hun alltid kommer til å ha dårlig samvittighet for det foreldrene og søskene har gått gjennom.

– Dette er noe jeg fremdeles håndterer dag for dag. Jeg holdt problemene så godt skjult som jeg kunne i årevis, ville ikke at de skulle vite. Det gjør noe med familieforhold å gå rundt med slike hemmeligheter. En er aldri helt tilstede sammen med de andre, en blir distansert. Jeg tror fremdeles jeg er i prosessen med å bli kjent med familien min på nytt, som frisk.

For i dag er Marianne Clementine frisk. 28 år gammel med gode dager og dårlige dager, og med sin sårbarhet som styrke.

– I dag er jeg er en engasjert og takknemlig person med veldig høy latter. Jeg er hard og myk, sterk og svak. En sjelden gang gråter jeg foran speilet, men jeg danser som en tulling langt oftere. Jeg liker potetmos, øl, hunder og bøker.

^