Tekst: Juni Raak Høiseth. Foto: Birgitte Finne Høifødt.
Jeg var syk i mange, mange år. I hele ungdomstiden min og deler av voksenlivet mitt var jeg fanget i klørne til spiseforstyrrelsen. Parallelt med den fulgte angsten og depresjonene. Det ble år med terapi. Psykiatriske sykepleiere, psykologer, psykiatere, fysioterapeut, musikkterapeut, leger og innleggelser både på medisinsk avdeling og på ulike andre behandlingssteder for spiseforstyrrelser. Jeg har møtt dem alle. Jeg har hatt gode møter og jeg har hatt mindre gode møter.
Det finnes de som sier at de ikke skulle vært sykdommen sin foruten og at den har gitt dem mye som de kan ta med seg videre. Jeg vet ikke om jeg er enig i at jeg ikke skulle vært den foruten. Jeg skulle gjerne sluppet alle årene med intens smerte, angst og sult. Det ga meg ingenting godt. Men årene med terapi ga meg likevel noe jeg kan ta med meg videre.
Min erfaring med møte med helsevesenet har gitt meg en unik kompetanse. Kompetansen i å bli frisk. Jeg vet noe om hva helsepersonell kan gjøre for å møte mennesker på en god måte. Jeg har erfaring med hva som hjelper og hva som ikke hjelper. Min erfaring er dyrekjøpt og jeg skjønner godt de som ønsker å legge erfaringene sine bak seg og starte et nytt og friskt liv. Jeg har valgt å bruke dem.
Jeg er ansatt i Kompetansesenter for brukererfaringer og tjenesteutvikling i Midt-Norge (KBT Midt-Norge), og jobber også som frivillig i ROS. Deler av min jobb består i å formidle brukererfaringer, både mine egne og andres. Det gjør jeg blant annet ved å fremme brukerperspektivet gjennom å veilede fagfolk og å holde foredrag og forelesninger for ulike målgrupper.
Jeg lever ikke av denne kompetansen fordi jeg ikke har kompetanse til å gjøre andre ting. Jeg har en høgskoleutdannelse som ikke har noen ting med psykisk helse å gjøre. Jeg har en bred kompetanse innenfor kultur og drama. Jeg kan godt lede en teatergruppe, jobbe på museum eller sitte på et kulturkontor i kommunen. Likevel er det ikke det jeg gjør. Hvorfor gjør jeg ikke det? Jo, jeg gjør det fordi jeg har et håp og en tro på at min kompetanse og min erfaringsbaserte kunnskap kan bidra til å gjøre en forskjell for andre, både for folk som sliter og for systemet rundt.
Det er mye fokus på å skulle forebygge spiseforstyrrelser. Dette er viktig arbeid. Jeg med min egenerfaring kan godt reise rundt på skoler og på en troverdig måte snakke om spiseforstyrrelse, og på den måten muligens bidra til å jobbe forebyggende. Jeg kan snakke med pårørende og jeg kan snakke med folk som allerede er berørt av problematikken. Men like viktig som å bruke denne kompetansen i direkte arbeid mot gjeldende målgruppe, tenker jeg det er viktig å formidle denne kompetansen og disse erfaringene til de menneskene som vil møte personer som selv er berørt av problematikken.
Studenter, fremtidige helsefagarbeidere, psykologer, sykepleiere og leger. De menneskene som utdanner seg eller alt har en fagkompetanse innen å hjelpe mennesker som på ulike vis har det vondt. Jeg kan dele min kompetanse med deres. Jeg sitter med en kompetanse de ikke kan lese seg til. Jeg har kjent det på kroppen, og jeg vet noe om hva som hjelper. Jeg vet noe om hvordan de kan møte mennesker på best mulig måte.
Jeg underviser ofte både fagpersoner og studenter. I undervisningssammenheng opplever jeg som regel at min kompetanse blir verdsatt og ønsket velkommen. Mange fagfolk opplever å få øynene opp for nye ting, og de ser på det som nyttig og viktig at det kommer noen utenfra og bringer inn et annet perspektiv enn hva de er vant til å se ting fra. Jeg formidler innenfra perspektivet.
I undervisningssammenheng legger jeg ofte opp til en dialog med studentene. Jeg tror på dialogen. Jeg tror på en toveis kommunikasjon som kan bidra til at vi kan reflektere over ulike problemstillinger i fellesskap. Felles refleksjoner åpner opp for ny kunnskap. Ikke bare for dem, men også for meg. De innehar en kunnskap jeg ikke nødvendigvis har, mens jeg innehar en kunnskap de ikke har. Ved at vi utveksler denne kunnskapen med hverandre vil vi i fellesskap kunne åpne opp for å se ting på nye måter. Sammen kan vi se på hvordan man på best måte kan imøtekomme den hjelpetrengenes behov. Fagkompetansen trenger erfaringskompetansen og omvendt.
Jeg tenker, håper og tror at min kompetanse kan bidra til å øke forståelsen for spiseforstyrrelsens kompleksitet. Jeg tenker, håper og tror at min kompetanse kan bidra til at mennesker som søker hjelpeapparatet blir møtt, sett, trodd på og behandlet på best mulig måte så raskt som mulig. Jeg tenker, håper og tror at jeg, ved å formidle mine erfaringer om min vei fra å være syk til å bli frisk, kan inspirere fagfolk til å gjøre en god jobb.
Jeg har oppgjennom årene møtt flere mennesker som har opplevd utfordrende møter med helsevesenet. Mange gir uttrykk for at de møter et behandlingsapparat og et system som ikke er villige til å gi dem den hjelpen de har behov for. Mange opplever å møte et behandlingsapparat som ikke har tilstrekkelig kompetanse til å imøtekomme behovene deres. Dessverre er det ofte slik, men jeg tror ikke alltid det dreier seg om uvillighet. Noen ganger tenker jeg at det dreier seg om uvitenhet. Uvillighet kan være vanskelig å gjøre noe med, men uvitenhet kan man gjøre noe med. Jeg tenker, håper og tror at min kompetanse kan bidra til opplysning. Jeg tenker, håper og tror at min kompetanse kan bidra til å forebygge de dårlige møtene.
