01.02.2017
Tekst: Kristin S. Illustrasjon: Lillian Särnmo
Et sterkt sosialt fellesskap sies å være grunnen til at innbyggere i landsbyer lever lengre enn andre. Susan Pinker hevder i boken «The Village Effect» at menneskelig nærhet og hyppige møter ansikt-til-ansikt har en avgjørende rolle i helse og livslengde. I dag konkurrerer mellommenneskelig kontakt med de nyeste Apple-produktene. Det er på mobilen vi har tilgang til fellesskapet, imidlertid er dette et kunstig fellesskap.
Vet vi egentlig konsekvensene av det?
Ny virkelighet
I dag trenger vi ikke å være i hverandres umiddelbare nærhet for å være sammen. Den amerikanske forskeren Sherry Turkle påstår at man har en sterk følelse av å være sammen, men at relasjonen er en ren illusjon. I stedet for å snakke sammen, tekster man sammen. Man er mer fjern, men det virker nært – vi har skapt en større avstand til hverandre. Relasjonene er mange, men de er i liten grad forpliktende. «Alene sammen» kaller Turkle fenomenet.
Vi har også skapt en retusjert virkelighet mange anser som reell. Det er et gap mellom fremstillingen av oss selv på internett og hvordan vi faktisk har det. Denne uekte utgaven både fremmes og dyrkes. Vi poster bilder, søker bekreftelse og lar responsen forme oss. Det er problematisk; Som Sherry Turkle sier – Vi skapte internett, men nå skaper det oss.
Gjør dette gapet at vi føler oss ensomme? «Kan vi forstå opplevelsen av isolasjon og ensomhet, ikke som en konsekvens av at noe er galt med oss, men heller som noe som skjer med oss; en hensiktsmessig reaksjon på det samfunnet vi lever i?» spurte Benjamin Juel Kinn Mjelde i Katarsis forrige høst. Det kan virke som denne søkingen for bekreftelse er blitt en avhengighet. En avhengighet som avler tomhet og ensomhet. Kan dette ses i sammenheng av «generasjon prestasjons» økende tendenser for psykiske vansker?
Konsekvensene
Kvalitetssikrede aviser og tv-programmer konkurrerer med en fremadstormende blogg- og Youtube-verden. NRK-programmet «Brennpunkt» ga 11. oktober et inn-blikk i Youtube-generasjonen og påvirkningskraften enkelte i dag sitter med. Unge mennesker har muligheten til å følge et hav av forbilder, som tilsynelatende ønsker å hjelpe og støtte dem.
Det at produkter blir markedsført og filmer og innlegg sponses, spiller ingen rolle når forbildet har jobbet seg til trofaste følgere og kredibilitet. YouTube- og blogghelter dyrkes og deres godt betalte rådgivning etterfølges. Det er noe som skurrer når enkelte påstår at de ønsker å fungere som «storesøstre» for de unge følgerne, og samtidig får betalt for jobben. Dette minner mer om en industri enn en kjærlig relasjon.
Det er kanskje ikke så rart at unge i dag føler seg utilstrekkelige når vi sammenligner oss med en perfeksjonisert og uoppnåelig virkelighet på nett. Ikke desto mindre vil vi som regel også være bedre enn flokken. Mulig er dette et fenomen spesifikt for vår kultur. Vi vurderer oss selv opp mot andre og er vi ikke bedre enn gjennomsnittet, da er vi slettes ikke gode nok. Endog påpeker psykiater Finn Skårderud et paradoks: – vi prøver å være unike og selvstendige, ved å kopiere noen andre.
Vi sjekker og trippelsjekker om vi hører til, og om vi er gode nok. Vi lever i et individualistisk samfunn hvor å fremme jeg-et er viktigere enn å bevare fellesskapet. Vi opplever ikke bare prestasjonsjag og konkurranse ovenfor andre, vi fører en intern kamp mot oss selv også. Vi må stadig skjerpes og forbedres. Det er her det blir så veldig trøblete. Mulig mister vi kontakten med selvfølelsen og hvordan det er å bare være.
Det hele drives utenfra. Vi har laget et ytrestyrt samfunn.
«Jeg deler, derfor er jeg» er Sherry Turkle nye versjon av Descartes kjente frase. Turkle reflekterer rundt hvordan vi tåler å være alene med vanskelige følelser. Hun hevder at en følelse ofte ikke er regulert før den sendes til noen andre. Finn Skårderud problematiserer vår begrenset evne til å være medfølende med oss selv. Konsekvensen er en økende avhengighet for andres respons, sier Skårderud. Det kan virke som vi har blitt avhengige av -´likes´ for å vite hvor bra noe er, og kanskje også hvor bra vi er.
Det deles, det likes og informasjonsmengden fortsetter å øke. Det perfekte fremmes, realiteten forsvinner og verdier man ikke vil stå for regjerer. På internett finnes det få regler for hva som kan postes. Som følge av dette er det antall følgere som råder, ikke mengden kompetanse. Banan ble som resultat erklært usunn i fjor høst.
Å omdefinere skjønnhet
Vi har en opprydningsjobb å gjøre. Det er på tide vi tar tilbake normaliteten og slår fast hva vi vil skal gjelde. Kanskje vi kan skape noen nye spilleregler som er litt greiere å forholde seg til. Internettavhengigheten har tatt overhånd og vi trenger en motreaksjon.
Dessverre er mye som deles på internett langt fra reelt. For vår egen del vil vi nok dra nytte av å skille mellom det som er ekte og det som er uekte. I utgangspunktet bør det være deleren som tar hensyn til sine følgere. Som formidlere har vi alle en påvirkningskraft vi er ansvarlige for. I stedet for å søke bekreftelse, må vi være bevisst på hva andre sitter igjen med etter at vi har delt. Bør for eksempel flat mage etter fødsel stå i sentrum? Flere burde ta i bruk «Sunn Fornuft-plakaten», og tenke over hvilke verdier som formidles.
Også som lesere kan vi bidra til å snu en trend. Det er ingen tvil om at det er innhold som blir likt, delt og klikket på, det lages mer av. Gjennom å ignorere og overse innhold som vi vet ikke får oss til å føle oss bra, kan vi ta makten tilbake. Det vi gir oppmerksomhet til vil vokse.
Harde fakta må på bordet. Regnestykket går naturligvis ikke opp om alle skal være over gjennomsnittet. Det er umulig. Til syvende og sist er de fleste av oss midt på treet. Jeg ønsker at dette faktum ikke skal være en byrde å bære.
Denne teksten er utarbeidet etter foredraget Finn Skårderud holdt den 14. oktober 2016 på “APPening”, et seminar om maten, kroppen og nettet på Villa Sult.
