Artikler

Et helsefarlig syn på helse?

Tekst: Nina Hvidsten.

Er det moderne samfunnets syn på hva som er god helse direkte helsefarlig? Lever vi i en kultur som gjør oss mer sårbare i møte med livets plager? Dette var utgangspunktet for temakveld i ROS der Morten Lystrup var foredragsholder.

Morten Lystrup jobber som høgskolelektor/seniorveileder ved Haraldsplass diakonale Høgskole. Han er også prest. Gjennom sitt liv og gjennom møter med mennesker, er han blitt spesielt opptatt av temaer som livsmestring og livsmening i vår moderne tid, hvor skamfølelsen ofte er større en skyldfølelsen, og hvor det «normale» kan gjøre oss syke.

God helse?

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lidelse. Morten Lystrup mener dette er en perfekt tilstand som vi svært sjelden opplever.

– En tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lidelse. Når opplever man egentlig det? For meg skjer dette ekstremt sjelden. Jeg kan oppleve enkelte kortvarige høydepunkter, «peaks», der alt føles bra og livet kan virke perfekt, men i hverdagen tror jeg det er umulig å oppfylle disse kriteriene over lang tid. Det som er en del av problemene med denne definisjonen, er at implisitt i den ligger det også at når vi ikke oppfyller kriteriene, har vi dårlig helse. Og dårlig helse er jo ikke det som blir sett på som normalen.

Definisjonen til verdens helseorganisasjon er laget  av eliten i helseverden og dette er også den definisjonen på helse som vårt norske helsevesen skal leve opp til. Lystrup mener at definisjonen derfor er med på å prege vår kultur og vår oppfatning om hvordan ting skal være. Vi skal fjerne alle faktorer som bidrar til at vi ikke opplever fysisk, psykisk og sosialt velvære.

– Det at man har et mål om å fjerne alt som er vondt skaper et sort svart hull, ikke bare i statsbudsjettet, men i oss mennesker. Det skaper forventninger om et liv som det er umulig å leve opp til.

Det perfekte

I Norge har vi i snitt en høy levealder og en svært god levestandard. Allikevel er det slik at antall personer med psykiske lidelser er voksende i vårt samfunn. Angst og depresjon er noen av dagens største folkesykdommer, og i følge Folkehelseinstituttet vil omtrent halvparten av den norske befolkningen rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet.

– Vi har det bedre, men tar det dårligere, sier Lystrup.

– Listen for det som fremstår som normalt, blir for mange svært høy. Vi blir fryktelig sårbare og føler oss lett unormal. Alt som ikke er så bra, er ikke så bra.

«Gjennom samfunnet og mediene skapes det enorme forventninger, men forventninger er alle skuffelsers mor.

Lystrup mener verdens helseorganisasjon får god hjelp av reklame og den kommersielle industri til å spre sitt syn om det perfekte.

– Gjennom reklamen lærer vi hvordan vi skal oppnå det WHO definer som god helse. Det være seg å se perfekt ut og oppnå fysisk velvære, være lykkelig og oppnå psykisk velvære, og ha venner og stort nettverk og oppnå sosialt velvære. Vi har lenge hatt helter og idealer å leve opp til, men når det perfekte blir normalisert, blir det et problem. Gjennom samfunnet og mediene skapes det enorme forventninger, men forventninger er alle skuffelsers mor.

Når man ikke klarer å leve opp til disse forventningene, lager man seg ofte mestringsstrategier. På ROS sine nettsider beskrives spiseforstyrrelser på følgende måte: «Spiseforstyrrelsen fungerer som en mestringsmekanisme, en beskyttelse mot følelsen av å aldri strekke til, å aldri være flink nok, dyktig nok eller pen nok». Mens noen bruker spiseforstyrrelsen som et ledd i sin måte å mestre verden på, kan andre ty til rus, selvskading, overdrevet forbruk eller annet.

– Vi lever med en konstant utilstrekkelighetsfølelse, hevder Lystrup.

– Mye av vår tid og energi går med på å tenke på hvordan ting kunne ha vært. Hvis bare, når bare, skulle, burde, kunne og så videre.

Endringsfokus

Når vi lever i et samfunn preget av en higen mot status, utseende og evig lykke, må det komme motreaksjoner. Lystrup ser på Mindfulness-bølgen som en av disse motreaksjonene. Selv om han er enig i de grunnleggende prinsippene for mindfulness, retter han en kritisk pekefinger på en del av helsevesenets ukritiske adoptering av metoden.

– Grunntanken i mindfulness er at vi skal akseptere oss selv som vi er, og møte alle følelser slik de er, gode eller vonde. Men i dag blir mindfulness ofte implementert som en del av den tradisjonelle behandlingstanken, der utgangspunktet er å endre det som er galt. Et slikt endringsbasert fokus strider mot hele grunntanken til mindulness der en ikke skal ha som mål å endre noe. Mange steder har man endret mindfulnesstanken fra å handle om å kunne møte plager, til å handle om at «jeg må forandre meg».

Vårt fokus på endring og endringsbasert terpi mener Lystrup er en stor utfordring for all terapi.

– Når vi kommer til noen for hjelp og støtte, men blir møtt med hva vi skal gjøre for å endre oss, bringer dette frem skammen og følelesen av at «jeg er feil». Vi er ikke slik vi egentlig burde vært. Dette appelerer direkte til vårt forsvar. Vi prøver å beskytte oss, trekker oss unna og holder inne det vi gjerne ønsket å få formidlet. Først når vi møter mennesker som aksepterer oss som den vi er, blir det mulig å akseptere oss selv. Arnold Beissers paradoksteori om forandring sier det på en utmerket måte: «Forandring skjer når jeg blir den jeg er, ikke når jeg forsøker å bli den jeg ikke er».

Alternativer?

Finnes det gode alternativer til verdens helseorganisasjons
definsjon på helse? For Lystrup beskriver professor Peter Hjorths helsedefinisjon det god helse
egentlig handler om:

«God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.»

– Det å kunne møte livet er god helse. Med Hjorth sin definisjon flytter vi fokus fra den ideale tilstand, over til å handle om hvordan vi møter livets utfordringer. Det handler om å kunne stå i det vanskelige, om å «ri stormen av». Vi må våge å møte det som ikke skal forandres, eller ikke kan forandres. Nærværskompetanse kaller jeg det.

– Er det en ting vi vet virker så er det eksponeringsterapi. Klarer vi å stå gjennom det vonde, lærer vi at følelser ikke er farlige, og at de etterhvert endrer seg, selv om det ikke alltid går over.

^