Artikler

Min historie

Tekst: Anne-Grete M. Bye. Foto: istockphoto. 

Jeg våkna på sjukehuset og så søstra mi og pappa stå ved enden av senga. Hvordan hadde jeg havna der? Hva var det egentlig jeg hadde gjort i natt? Øynene mine lukka seg uten at jeg ville det. Når jeg åpna de igjen, var det en sykepleier ved siden av meg. Jeg prøvde å spørre henne om noe, men hverken hun eller jeg skjønte hva jeg sa. Jeg hørtes overstadig berusa ut. Øynene lukka seg igjen. Tankene svevde tilbake til natten før.

For det hadde vel bare gått en natt? Jeg satt på rommet mitt med alt jeg hadde av tabletter. Tabletter som skulle gjøre meg bedre. Jeg husker at jeg tok mange innsovningstabletter. Det neste jeg husker, er at jeg våkner på sjukehuset og ser søstra mi og pappa.

Det begynte i andre klasse på videregående. Jeg hadde mange gode venner, nære venner som jeg var mye sammen med. Vi hang på biblioteket, spilte sjakk og gjorde skolearbeid sammen. Jeg likte meg på skolen. Jeg trivdes sammen med vennene mine. På samme tid merka jeg så smått at tankene mine blei mørke. Et rart uttrykk, egentlig, at tankene blir mørke. Hva er så negativt med mørket, egentlig? At ingen ser deg? Jeg skulle ønske ingen så meg på den tida. Virkelig.


Etter noen måneder med disse mørke tankene, dro jeg oftere og oftere rett hjem etter skolen. Rett hjem og i seng. Sov fra 16.00 til 20.30, sto opp og spiste litt, for så å gå og legge meg igjen. Jeg klarte ikke å sette fingeren på hva som var i veien med meg.

I denne perioden leste jeg “Bestialitetens historie” av Jens Bjørneboe. Jeg blei ekstremt facinert av bøkene hans. Disse grusomme historiene om hva vi mennesker kan gjøre mot hverandre.

Jeg begynte å fundere mer sjøl også, på hvorfor i alle dager jeg var her på jorda. På et så vondt sted som dette. Ikke var jeg ønska hit heller. Moren min måtte operere ut spiralen sin når det viste seg at hun var gravid med meg, fordi det tydeligvis hadde skjedd en feil. Så jeg var ikke ønska av foreldrene mine. Og hva slags nytte gjorde jeg her?

Jeg gravde meg sjøl lengre og lengre ned. Bøkene til Bjørneboe blei lest gang på gang. Den vondskapen gikk virkelig til hodet på meg. I tillegg var det en del grums i min egen familie som på denne tiden blei gjort kjent for meg. En del fra fortiden, og en del som skjedde akkurat der og da.

Jeg merker at jeg prøver å gi dere en forklaring på hvorfor jeg blei sjuk. For jeg blei sjuk. Kanskje på grunn av alt sammen? Kanskje det blei for mye for hodet mitt å takle? Kanskje lå det latent i meg? Arv? Jeg veit ikke, jeg, men sjuk blei jeg i hvert fall. Såpass sjuk at jeg begynte å hallusinere. Jeg begynte å selvskade meg. Og jeg endte opp på sjukehuset fordi jeg tok overdose.

Men jeg skal ikke dvele så mye med årsaken til hvorfor jeg blei sjuk, eller hvordan sjuk jeg var, det er vel egentlig ikke så interessant for folk. I tillegg så husker jeg bare bruddstykker fra den perioden uansett. Sikkert forsvarsmekanisme. Men det jeg kan dvele ved, det er hvordan jeg kom meg opp igjen.

Jeg fikk tabletter. Jeg gikk til sosiolog hver 14. dag. Etter hvert som sosiologen forsto at jeg sleit med å leve, blei jeg lagt inn til utredning. Der var det samtaler en gang i uka, det var felles lunsj, det var ut å gå turer sammen. Det var no forbanna drit. Helt ærlig, akkurat der og da var det så utrolig tungt å bli dratt ut av en trygg, god seng. Kunne jeg ikke bare få lov å ligge der? Kunne jeg ikke slippe å spise den forgifta maten de serverte meg? Kunne de ikke bare la meg være våken flere døgn av gangen? “Normale folk er oppe på dagen”. Jeg er da vel for faen ikke normal, tenkte jeg. Jeg er jo innlagt på psykiatrisk. Jeg har en god del å tenke gjennom i løpet av natta.

Men under behandlingen gjorde jeg også noe viktig som jeg ikke hadde gjort før. Jeg fortalte. Jeg delte med et annet menneske hva jeg følte på, hva jeg gjorde. Jeg bar ikke lengre på alt aleine.

Tabletter fungerte ikke for meg. Det var samtaler med psykologer, familie og venner som hjalp meg. Det at pleierne på avdelingene tvang meg ut av rommet for å være med på dagens gjøremål. For no drit det kan være å bare lage en vaffelrøre! Eller gå en kort tur ned til et postkassestativ og tilbake! Det er nesten komisk å tenke på det nå, men bare å skifte klær syntes som et dagsverk, og da kan dere jo tenke dere hvordan jeg var når vi måtte rake gresset.

Men i ettertid ser jeg jo at det er nettopp disse enkle, små, konkrete kravene som var med å hjelpe meg i små steg tilbake i riktig retning. I tillegg var det en psykiater som spurte meg under en samtale “vil du leve livet ditt som dette?”. Det gjorde såpass inntrykk at jeg husker det den dag i dag, enda det er mye fra sykdomsperioden som er gått i glemmeboka.

I dag må jeg sjøl passe på at jeg fortsetter å dele, fortelle og ha folk rundt meg jeg kan stole på. Og det har jeg. Jeg har tatt utdanning og jobber som pedagogisk leder. Jeg er tante til to fantastiske barn, har en trygg familie rundt meg og venner jeg deler med. I meg har jeg alltid en frykt for at det skal skje igjen. At jeg skal miste det, miste hue eller tankene til det vonde. Så jeg liker å ha kontroll på det som skjer i livet mitt.

For å holde kontrollen og for å holde meg i psykisk og fysisk form, så holder jeg godt på min faste døgnrytme. Jeg vil sove om natta og være våken om dagen. Jeg spiser jevnlig. Går på jobb, snakker med folk, blir kjent med nye og utfordrer meg sjøl. Jeg tenkte før “hvorfor er jeg her, hvorfor trenger jeg å leve?” Nå tenker jeg mer i retningen “hvorfor ikke, når jeg først lever og har muligheten?”.

^