04.05.2017
Tekst: Kristine Getz. Foto: Julie Harris.
Jeg har distrahert meg fra følelser på ulike måter. Skrubbet dem vekk med Jif, svelget dem ned med iskrem, kastet dem opp igjen, sultet dem vekk, forsøkt å løpe fra dem eller bare avledet meg med lange to-do-lister. På kort sikt har dette holdt ubehaget på avstand. Men aldri over tid. Å distrahere seg fra seg selv er rett og slett ikke bærekraftig.
Da jeg startet behandling for spiseforstyrrelser måtte jeg lære å fungere uten disse avledningene. Og mange kjenner seg nok igjen i kaoset som oppstår når man plutselig ikke kan løpe, når kostlister erstatter to-do-lister, når mat må inntas i mengder bestemt av andre – og beholdes. Følelsene vi har neglisjert, kanskje i flere år, skyller over og gjennom oss i voldsomme og ukontrollerbare bølger. Og når noen sier: «Sett ord på hvordan du har det?» Da svarer vi enten med komplett stillhet, et frustrert sukk, eventuelt et brøl, for hvordan beskrive et navnløst kaos?
Vi vet hvor viktig det er å prosessere følelser, at de er verdifulle fordi de forteller oss hva vi trenger. Å dykke inn i ubehaget vi har flyktet fra krever mot, å finne de rette ordene krever tålmodighet og øvelse. Men for å leve som en hel person, for å føle indre ro og fungere optimalt, er det nødvendig. Min erfaring er at det er mindre skummelt å uttrykke meg skriftlig, og fordi jeg i tillegg tenker klarere når jeg noterer ned tankene har jeg derfor i mange år ført dagbok. Jeg gjør det for hånd, tidlig om morgenen, før jeg snakker med noen, sjekker mail, leser nyheter. Egentlig før jeg (og den indre kritikeren min) er skikkelig våken. Og jeg har tre regler jeg følger:
1) Skriv uten å tenke, helst til jeg soner ut.
2) Ingen skal noensinne lese – det er derfor trygt å være helt ærlig.
3) Ikke døm det som dukker opp.
Skrivebøkene mine blir som speil. Alt som foregår på innsiden, alt jeg tidligere ville skjøvet unna – bekymringer som ofte spinner i loop, tankerekker som er skumle å avslutte, vanskelige følelser som sjalusi, sinne og bitterhet – reflekteres tilbake. Jeg ser hvordan fryktene mine liksom diskuteres i hjel på sidene, hvordan de – etter hvert som jeg spør meg selv på papiret: «hvorfor så redd?» og: «hvorfor så farlig?» og: «hva er det verste som kan skje?» – ofte avsløres som irrasjonelle og mister sin makt.
Teksten er usammenhengende, kjedelig, motiverende, selvsentrert, rå, fin, vond, sutrete, oppløftende. Og det er helt greit. Kvaliteten på hva jeg produserer eller hvorvidt jeg er politisk korrekt eller ikke er fullstendig uvesentlig. Jeg skriver for å bearbeide, sette ord på hva jeg føler og trenger, rett og slett komme nærmere meg selv.
Da jeg var syk fryktet jeg at spiseforstyrrelsen hadde gjennomsyret personligheten min, at jeg kun var et skall. Men på papiret gjenkjenner jeg meg selv fra tiden før jeg utviklet spiseforstyrrelser og mistet meg selv i sykdommen – en omsorgsfull, nysgjerrig og engasjert person med solide meninger, evner og interesser. Det er trygt å se at jeg fremdeles er jeg, samtidig motiverende å kunne definere hvem jeg ønsker å være – sterkere, modigere, enda friere.
Dersom man skriver over tid og velger å spare på teksten kan man – kulepennblått på hvitt – se en utvikling i tenkemåte og reaksjonsmønstre. Da jeg først startet for mange år siden var tonen i teksten streng, sint, utålmodig og kald. Jeg var bitter over alt sykdommen stjal, sint på meg selv og situasjonen min, men gradvis, over mange måneder med daglige skriveøkter, dukket det opp en varme mellom linjene. Nå ser jeg alt i en større sammenheng og har utviklet en forståelse og empati for meg selv i fortid. Heller enn å be henne skamme seg vil jeg gi henne en klem.
«Ved å sette ord på følelser og ved å fange minner og tanker på papiret har jeg også satt dem fri.»
Samtalene jeg stadig har med meg selv på papiret har med tid og øvelse blitt trygge og intime. Det føles som om jeg snakker med en veldig god venn – en tålmodig, forståelsesfull og interessert person som vil mitt beste. Og akkurat det er viktig. Dersom en du var glad i slet som du gjør, akkurat nå, hva ville du oppfordret til? Hva trenger man når alt føles håpløst? En dagbok kan gi den forståelsen du kanskje ikke får andre steder. Du kan trøste deg selv på papiret. Og så kan du motivere. Du kan bli sint og skrive: «nok er nok. Jeg fortjener mer!» For det gjør vi. Alle sammen.
Ved å sette ord på følelser og ved å fange minner og tanker på papiret har jeg også satt dem fri. Jeg oppfordrer deg til også å prøve. Har man distrahert seg over tid ligger følelsene dypt begravet og frykten for å kjenne på dem er stor. Vær derfor tålmodig med deg selv, minn deg på at verdien ligger i selve prosessen, ikke i et perfekt resultat. Målet er å lære å sette ord på følelser og kommunisere med seg selv uten å dømme eller kritisere.
Skriving er så visst ingen magisk løsning, men det er et effektivt og verdifullt verktøy for å skape en identitet separat fra spiseforstyrrelsen. Ved å bearbeide historiene våre kan vi sette en form for punktum for det som har vært. Vi kan få et verdifullt perspektiv på situasjonen vi nå befinner oss i og skape et motiverende bilde av en fremtid uten sykdom. På den måten kan en dagbok fungere som en plattform for endring. Ved å skrive hver dag kan du bevege deg nærmere deg selv – en kombinasjon av hvem du var før du ble syk og hvem du ønsker å utvikle deg til å bli.
Og hva du gjør med resultatet er helt opp til deg. La teksten bli et utgangspunkt for en behandlingstime. Lås kladdebøkene i en skuff. Finn dem frem etter noen måneder, bla tilbake og vær stolt av din egen utvikling. Eller tenn på arkene og se fortid, frykt og sinne bli til aske. Hva du gjør med ordene er mindre viktig enn at du finner dem.
