Med egne ord

Strengt tatt ikke noe problem?

Beretning fra en normalvektig anorektiker

Mat for meg er ikke påfyll for kroppen. Mat for meg er kalorihelvete, regler og ritualer og må for all del være 100% klarert som SUNT. Noe i meg skulle ønske at jeg kom dit at jeg kunne spise en skive med nugatti i stedet for mangoterninger når jeg er fysen, at min første tanke når jeg treffer en person skal være noe annet enn «synes han/hun at jeg er feit?», at jeg ikke sjekket og hadde oversikt over kaloriinnhold og fettinnhold i alle matvarene jeg kjøper, at jeg kunne slippe perioder hvor jeg veier meg tre ganger om dagen eller ikke tør å veie meg på mange uker fordi jeg er redd for at jeg skal ha gått opp, at jeg kunne nyte en is og sjokolade igjen i stedet for å få panikkanfall halvparten av gangene jeg har spist et måltid, at jeg kunne akseptere mine 173 cm og ** kg i stedet for å hate kroppen min og hele tiden tenke på hvordan jeg kan slanke meg, at anoreksiaens stemme kunne forsvinne fra hodet mitt.

Samtidig vet noe i meg at jeg ikke tør å gi fra meg den kontrollen anoreksien gir meg (og dermed den kontrollen den samtidig har over meg). Ikke ennå, jeg klarer meg ikke uten den. Jeg tror alle rundt meg anser meg som frisk fra den for jeg ser ikke lenger anorektisk ut.

Og det at jeg ikke er tynn lenger, gjør at jeg føler at jeg ikke har noen rett lenger til uttrykke at stemmen fortsatt skriker inne i hodet mitt og at jeg fortsatt føler meg spiseforstyrret. At jeg føler at jeg feiler når jeg kjenner meg magen rumle og svimmelheten komme og jeg spiser en skive og en yoghurt fordi jeg ikke greier å stå i mot sulten lenger. Jeg tør egentlig ikke si så mye om det anstrengte forholdet og hatsynet mitt på kroppen min, vekt, mat og de der forhatte kaloriene. Jeg får høre at jeg ser så fin og sunn ut nå. I mitt hode oversettes «du ser godt ut» automatisk om til «du er feit (og ekkel og tjukk og svak, tjukkas, fleskeberg, hvalunge)».

Alle ser den friske kroppen, men jeg er den eneste som lever i det spiseforstyrrede, anorektiske hodet , kroppen jeg hater og skulle ønske jeg kunne klippe vekk minst 20kg fra og de daglige krigene mot maten. Det er de harde, vonde fakta som kun jeg vet, og i tillegg til at den tjukke kroppen har fratatt meg retten til det, hindrer det smertende, stikkende svaret «det hadde jeg aldri trodd, du ser jo helt frisk ut» meg i å snakke ærlig om det. Noe i meg skulle ønske jeg klarte å fri meg fra spiseforstyrrelsens klør, og noe i meg vet at den anorektiske stemmen vil være der når jeg våkner i morgen tidlig også. Men, jeg er ikke undervektig, så da er det vel strengt tatt ikke noe problem, eller?

 

Hilde Innset

^