Artikler

Det menn ikke snakker om

Tekst: Psykolog Lars Halse Kneppe. 

Forskning fra de siste ti årene indikerer at langt flere menn har symptomer på spiseforstyrrelser enn tidligere antatt og at de har et noe annerledes symptombilde enn kvinner.

Spiseforstyrrelser har lenge blitt sett på som en lidelse som primært rammer kvinner. Gjennom store deler av det forrige århundret var det sågar tvil om tilstanden i det hele tatt kunne oppstå hos menn.

Noe av bakgrunnen for dette kan ligge i den psykologiske forståelsen av lidelsen, særlig innen den psykodynamiske tradisjonen, som lenge og langt på vei ekskluderte menn fra diagnosen. Spiseforstyrrelser ble her forstått som jenters forsøk på å motvirke den kroppslige utviklingen som finner sted i puberteten, der de utvikler en mer fyldig og kvinnelig kropp. Å unngå mat ble dermed sett på som et uttrykk for å unngå eller utsette egen seksuell utvikling.

Men mot slutten av det forrige århundret ble lidelsen i større grad også sett på som et forsøk på å håndtere utilfredshet med egen kropp, som åpnet opp for at også menn kunne utvikle lidelsen. Allikevel vedvarte synet på spiseforstyrrelser som en lidelse som primært rammer kvinner, med en etablert kjønnsfordeling på omkring 10:1 i kvinnenes favør.

Funn fra de siste ti årene tegner derimot et langt mer nyansert bilde, med en kjønnsfordeling som ligger nærmere 3:1. I tillegg kan det synes som at det er langt høyere mørketall blant menn, blant annet grunnet sterkere følelser av skam og stigmatisering. Samtidig blir menn systematisk underdiagnostisert, grunnet fravær av kjønnsnøytrale diagnosekriterier, siden kriteriene ble utviklet i møte med en kvinnelig pasientgruppe, og ikke tar høyde for at menn og kvinner har ulike plager.

For der kvinnens største ønske er å bli veiet og funnet for lett er nettopp dette mannens store frykt. For mannen er tyngde fremdeles makt, riktig tyngde vel å merke, tyngde som utstråler både styrke og disiplin, en fullkommen beherskelse av egen kropp. Eller kanskje en fullkommen seier over egen kropp?

Dette er den mest robuste kjønnsforskjellen mellom menn og kvinner med kroppsbildeproblematikk og spiseforstyrrelser, at kvinner primært vil bli slankere, mens menn både vil bli slankere og mer muskuløse. Dermed ender de også opp med å benytte ulike kroppsendringsstrategier, med ulike symptomer, der kvinner oftere har anorektiske eller bulimiske symptomer, mens menn oftere tyr til overdreven trening og ekstreme kostholdsregimer, som også kan inkludere bruk av kosttilskudd og ulovlige preparater. Med andre ord har de begge et like «forstyrret» kosthold, som i seg selv går utover livskvaliteten og kan medføre andre lidelser. Forskjellen er bare at det kun er den ene forstyrrelsen av kostholdet som fanges opp av dagens kriterier. I tillegg kan det synes at kriteriene ikke fanger opp at menn og kvinner er misfornøyd med ulike kroppsdeler, der kvinner er misfornøyde med kroppsdeler fra midjen og ned, mens menn er misfornøyd med kroppsdelene fra midjen og opp.

Men til tross for at kvinner og menn altså er misfornøyd med ulike ting, kan det allikevel se ut som at de totalt sett er omtrent like misfornøyde, være seg om de speiler seg i dommen fra den andres øyne eller i svetten fra de andres nybarberte six-pack. Begge sjekker de seg omtrent like ofte i speilet, begge opplever de at de er omtrent like langt fra målet. Begge utsetter de samtidig å begynne på livet. Evig eies kun et kritisk speilbilde.

Det som derimot skiller mennene fra kvinnene er at mennene i langt mindre grad snakker med andre om problemene, og dermed mangler naturlige arenaer for bearbeidelse. Dette kan blant annet skyldes at menn mangler et språk til å formidle sin lidelse, noe en eventuell behandling dermed må ta høyde for. Menn er simpelthen ikke vant til å snakke om spiseforstyrrelser, i hvert fall ikke sine egne.

I tillegg opplever menn mer skam og stigmatisering ved å stå frem med det som primært anses som en kvinnelig lidelse, samt at de i mindre grad er villige til å se sine enge symptomer i lys av en spiseforstyrrelse. De er bare opptatt av å holde seg i form, eller glad i å trene, forklaringer som også godtas av de nære omgivelsene. For også de er dårligere i stand til å gjenkjenne symptomer hos menn. Dermed ender en opp med at ingen ser det, og ingen snakker om det. Men allikevel forekommer det, som nevnt i omtrent ett av fire tilfeller.

Og oftest rammer det gutter som kommer sent i puberteten, en annen forskjell i fra jenter, der det oftest er de som kommer tidlig i puberteten som rammes. Bakgrunnen for dette kan være at puberteten bringer gutter nærmere det mannlige og muskuløse skjønnhetsidealet, mens puberteten bringer jenter bort fra det kvinnelige og slanke skjønnhetsidealet.

Det kan tenkes at økningen av menn med spiseforstyrrelser kan være et resultat av samfunnets økende fokus på mannlig skjønnhet, og et skjønnhetsideal dreiet omkring det mesomorfiske idealet om en definert kropp. Et ideal som er uoppnåelig for de fleste menn uten bruk av ekstreme former for kroppsendringsstrategier. Det at dagens menn stiller krav til seg selv om både å være sterke og tynne, stiller nye krav til kroppsprosjektet, krav som tidligere var forbeholdt homofile miljøer, der spiseforstyrrelser tradisjonelt også har forekommet hyppigere.

I tillegg er dagens menn mer eksponert for dette skjønnhetsidealet gjennom media og reklame enn hva våre fedre var. Både modellene og rollemodellene er blitt tynnere og sterkere de siste 30 årene. Studier av unge gutters leker og tegnefilmhelter viser også at dagens helter er mer mesomorfiske enn tidligere generasjoners helter. Altså blir også små barn mer eksponert for dette idealet enn tidligere. Og bedre blir det vel kanskje ikke når Christiano Ronaldo senere overtar som den store helten.

Men for kvinner er ikke den yngre Ronaldo helten, og heller ikke drømmen eller drømmemannen. Paradoksalt nok kan det dermed synes som at menn, i likhet med kvinner, etterstreber idealer som ikke verdsettes av det motsatte kjønn. For der kvinner ønsker å være tynnere enn hva menn finner attraktivt, ønsker menn å være mer muskuløse og mer definerte enn hva kvinner finner attraktivt. Dermed virker det som at kroppsendringsprosjektene er mindre knyttet til det å skulle tiltrekke seg en partner av motsatt kjønn. Viktigere er de tilbakemeldingene man får i fra venner av samme kjønn, og ikke minst den fordreide tilbakemeldingen man gir seg selv i møte med speilet.

Igjen, evig eies kun et dårlig speilbilde. Eventuelt kunne man erstattet speilbilde med selvbilde.

Kronikken er basert på en litteraturstudie, utført av forfatteren, som hovedoppgave ved profesjonsstudiet i psykologi, ved UiO. Studien er basert på funn fra omkring 100 artikler, hentet fra de siste 10 årene.

^