Artikler

Når bare det beste er godt nok

Tekst: Liv Sand. Foto: istockphoto

«Jakten på det perfekte utseendet, hjemmet og livet er i ferd med å bryte oss ned», skriver Mari Grinde Arntzen i sin bok om perfeksjonisme og trender i det moderne samfunnet, som ble utgitt tidligere i år. Hun leter etter forklaringer på at jakten på perfeksjon er blitt mer fremtredende i dagens samfunn og peker blant annet på hvordan livsstilsmagasiner og blogger er med på å forme våre idealer. I den senere tid har perfeksjonisme fått økt aktualitet ettersom kravene til prestasjoner på ulike livsarenaer synes å ha blitt strengere, også blant barn og unge.

I tråd med dette har perfeksjonisme fått økt fokus i faglige kretser, og det er stilt spørsmål ved om perfeksjonistiske innstillinger også kan skape en større sårbarhet for kroppsmisnøye og et problematisk forhold til mat og vekt. Men hva vet vi egentlig om sammenhengen mellom perfeksjonisme og spiseforstyrrelser?

Perfeksjonisme er tradisjonelt definert som å strebe etter fullkommenhet, sette overdrevent høye krav til egne prestasjoner og å gjøre kritiske selv-evalueringer. Man skiller ofte mellom grader av og kvaliteter ved perfeksjonisme som kan være både positive og negative for den enkelte.

Flere studier viser at grad av perfeksjonisme er høyere blant pasienter med spiseforstyrrelser enn personer uten slike tilstander. Mer spesifikt er det vist at perfeksjonisme har sammenheng med kritiske vurderinger av egen kropp, og at dette er viktig å tematisere i behandling. Studier av ungdommer har vist at det er særlig perfeksjonistiske forventninger til seg selv som er assosiert med spisevansker, både for jenter og gutter. Man kan se for seg at de høye prestasjonskravene for faglig og sosial fungering også blir gjeldende for utseende og vekt, og at dette kan være med på å motivere et ønske om å endre egen figur ved usunn slanking eller overdreven trening.

Dette vil si at jakten på det perfekte ser ut til å ha en sammenheng med kroppsbilde og spiseforstyrrelser, men det er ulike modeller for hvordan denne forbindelsen kan forstås. Mens noen forfattere fokuserer på perfeksjonisme som en sårbarhetsfaktor for spiseforstyrrelser, er andre opptatt av hvordan perfeksjonistiske innstillinger bidrar til å forsterke og opprettholde kroppsmisnøye og usunne spisemønstre.

Det er viktig å huske at årsaker til spiseforstyrrelser er sammensatte, og at både genetikk, BMI, selvbilde, vektoppfatning, livshendelser og opplevd kroppspress er viktige faktorer for å forstå utviklingen av slike symptomer. Vi vet også at selve opptattheten av vekt og utseende kan variere, og at personer som tillegger dette stor betydning for identitet og selvverd er mer sårbare for å utvikle spisevansker.

Samtidig har litteraturen om spiseforstyrrelser lenge vært opptatt av at det er spesielle personlighetstrekk som kan disponere for slike tilstander, og større oversiktsstudier viser at perfeksjonisme er en av de mest robuste årsaksfaktorene for både anoreksi og bulimi. I tråd med dette hevder Christopher Fairburn, som står bak behandlingsmodellen CBT-E, at klinisk perfeksjonisme er en av de fire viktigste drivkreftene for spiseforstyrrelser. Slik ser vi at noen personlighetstrekk, herunder perfeksjonistiske innstillinger, kan bidra til en sårbarhet for utvikling av spiseforstyrrelser.

Motsatt er det vist at lavt nivå av perfeksjonisme kan spille en beskyttende rolle for utvikling av spiseforstyrrelser sammen med normal vekt, positivt selvbilde og sunne holdninger til mat. Dette betyr at hvordan perfeksjonistiske innstillinger kommer til uttrykk avgjør i hvilken grad de er sunne eller destruktive for den enkelte.

Andrew Hill, en av forfatterne av et nylig publisert oversiktsstudie om perfeksjonisme, har uttalt at en viktig oppgave er å utfordre de irrasjonelle tankene som ligger under perfeksjonistiske bekymringer, øve seg på å sette realistiske standarder og tilgi seg selv hvis man gjør feil eller tabber. Dette kan også åpne for mer sunne uttrykk for perfeksjonisme i form av å ha meningsfulle og oppnåelige ambisjoner samt gode strategier for å nå disse.

Dette perspektivet reflekteres også i flere terapeutiske retninger som jobber for å styrke selvmedfølelse og –aksept. Slik sett er det mye som tyder på at et bredt anlagt selvbilde, med realistiske krav og ambisjoner, rom for både suksess og nederlag, og verdsettelse av både indre og ytre kvaliteter ved en selv, bør være ledetråden heller enn jakten på det plettfrie og perfekte.

Dagens samfunn har med sin sosiale utvekslings- og delekultur både store muligheter og utfordringer. Samtidig som man ser en tendens til å «polere» sin presentasjon og identitet på sosiale medier, kommer det motkrefter til syne via mer livsnære og uretusjerte blogger samt hashtags som #livetbakfasaden, #ikkeperfekt og #helårskroppen. Å la seg inspirere av slike motkrefter, og klare å holde en kritisk distanse til krav til perfeksjon, synes å være sunt for både generell trivsel, selvbilde og forhold til egen kropp.

 

Liv Sand er psykologspesialist og forsker ved Uni Research Helse, RKBU Vest, og BUPA Stavanger.
Hun har skrevet en doktorgradgrad om kroppsbilde og spiseforstyrrelser ved UiB, og planlegger nå et nytt forskningsprosjekt om perfeksjonisme og psykisk helse blant ungdommer. Liv er også styremedlem i ROS sitt landsstyre.

 

^