Jeg så deg i går, på gata, vandrende. Med blikket ned i asfalten. Hva gjorde hodet ditt tungt i dag? Hva gjorde deg trett og sliten? Hva tok gnisten fra øynene dine?
Jeg var i dine sko en gang. Jeg hadde så lyst til å løpe bort og fortelle deg det. Spørre om jeg ikke kunne hjulpet deg med noe. Fortelle deg at ting kommer til å bli bedre. At du er vakker som du er. Jeg ønsket å hjelpe deg og løfte blikket, gjøre hodet ditt litt lettere.
Det hender seg fortsatt at jeg tar på meg dine sko, faller ned i hullet jeg brukte all tiden min i da jeg var på din alder. Men jeg er heldig. Jeg har funnet styrken i meg selv, slik at jeg kan komme meg opp. Den håper jeg du og finner.
Du skal vite at jeg ser deg, og heier på deg. Jeg håper du kommer deg opp fra hullet, bort fra stemmene som forteller deg at du ikke er bra nok, som forteller deg at du ikke fortjener det som gjør deg godt, som kan gi deg energi til å løfte hodet.
Jeg håper så inderlig å se deg igjen, med gnist i øynene, og med hevet blikk.
Vilde Margrete
