Artikler

Den meningsbærende kroppen

Tekst: Per-Arne Larsen, religionsviter.

Alle vet at vi én dag skal dø og at kroppen skal bli til jord. Uansett hvor høy status vi har i samfunnet, hvor dyr bil vi har, hvor pen vi er eller hvor fantastiske barn vi har, skiller ikke vi mennesker oss fra dyrene på dette punktet. Hva er egentlig meningen med livet, når vi bare skal dø?

Mange synes at vår egen dødelighet er vanskelig å tenke på, og forsøker å unngå det. Men kan vår egen fysiske kropp være en konstant og fysisk påminnelse om vår egen dødelighet? Er kroppen vår en kilde til et eksistensielt ubehag vi forsøker å flykte fra?

Det mener i hvert fall forskere bak den såkalte «Terror Management Theory» (TMT). I flere studier og
artikler forsøker de å svare på hvorfor menneskekroppen så ofte er en kilde til skam, angst, avsky og andre problemer, og hvordan vi prøver å flykte fra kroppen og problemene den skaper.

Angsten for å dø

TMT påstår kort og godt at vissheten om at vi skal dø er så ubehagelig at det skaper en underliggende angst som preger oss i dagliglivet. Denne dødelighetsangsten er i følge forskerne en kilde til alle andre mentale utfordringer vi mennesker møter i varierende grad, og er noe vi alle stadig forsøker å undertrykke og rømme fra. Religion blir slik TMT ser det, én måte å roe nervene på ved å søke trøst i det hinsidige.

Teoriens oppmerksomhet rettes i hovedsak mot de ulike symbolske måtene menneskene flykter fra døden på, enten i «mangel av» religion eller i tillegg. Disse symbolske måtene handler om å distansere oss mentalt fra frykten for å dø, ved å inntulle oss i handlinger, meninger og kultur som i sin tur bidrar til et selvbilde, og en verdensanskuelse, hvor døden har liten plass og virker enda mindre sannsynlig. Vi kultiverer og systematiserer oss bort fra naturen og dyreriket hvor døden hører hjemme, og innbiller oss at vi betyr mer i den store sammenhengen enn andre fysiske ting. «Dessverre» er kroppen alltid her for å minne oss på vår fysiske tilknytning til naturen og dyreriket.

Forsvarsverk

Det at vi alle har vårt eget lille forsvarsverk hvor det å være et meningsfullt vesen i en meningsbærende verden, står sentralt i teorien. Vi bygger forsvaret vårt stein på stein, og innbiller oss at det er robust. Men den beskyttende boblen vi stikker hodet inn i for å unngå åndenød i møte med våre egne tanker, kan lett stikkes hull på. Opplevelsen av oss selv som et
meningsfullt vesen, kan fort få et skudd for baugen. Det kan skje på mange måter, blant annet ved å «bli oppmerksom på» vår egen kropp, men også å mislykkes med prosjekter og planer. Terror Management Theory har gjennom eksperimenter vist hvordan tilgjengeligheten av dødsrelaterte tanker øker når personer har lav selvtillit.

Også kulturen som skjold kan angripes i følge forskerne. Dersom det stemmer at kulturen, ideologien eller religionen har en innebygget dødsfornektende funksjon, så skal den blotte eksistens av andre kulturer kunne  true denne. Igjen viser eksperimenter at nærvær av fremmedkulturelle mennesker øker tilgjengeligheten av dødsrelaterte tanker. Omvendt viser også eksperimenter at dødelighetspåminnelser øker frykten og motviljen mot fremmedkulturelle, eller personer som representerer en annen politisk ideologi.

Eksperimentell testing

Flere har hevdet lignende før, blant annet forskere som Otto Rank, Erich Fromm, Rollo May, Ernest Becker og Irvin Yalom. TMT skiller seg fra sine forbilder ved at de tester påstandene ved hjelp av sosialpsykologiske eksperimenter. De kaller det gjerne eksperimentell eksistensiell psykologi. De startet i 1984, og siden den gang har det blitt over 400 studier i 15 land verden over.

Slike eksperimenter har blant annet vist at dødelighetspåminnelser fører til at forsøkspersoner får økt fremmedfrykt, større tilknytning til egen etnisk gruppe, større vanskeligheter med å «misbruke» kulturelle ikoner (som et krusifix), sterkere ønske om barn, økt ønske og vilje til å påføre politiske motstandere smerte, mer nedsettende tanker om eldre eller personer med funksjonsnedsettelse og at de blir mer fordømmende i domsavsigelser.

Alle disse eksperimentene og resultatene brukes til å bygge opp deres hypotese om at det å føle seg som et meningsfullt vesen i en meningsfull verden er viktig for å holde tankene om vår egen dødelighet på behagelig avstand. Samtidig viser de konsekvensene av at noen stikker hull på denne boblen. Da strever nemlig forsøkspersonene umiddelbart med å gjenopprette forestillingen de hadde, og overdriver sin adferd.

Kroppen

Terror Management Theory har senere rettet oppmerksomheten mot kroppen vår. For også vårt forhold til kroppen etterlater mange spørsmål. TMT stiller seg flere:

  • Hvorfor er kroppen så ofte en kilde til ubehag og avsky, men også selvtillit og stolthet?
  • Hvorfor er menneskets seksualitet så ofte assosiert med angst, romantikk eller åndelighet?
  • Hvorfor legger alle kulturer så mye vekt på den fysiske fremtoningen, spesielt den fysiske fremtoningen til kvinner?
  • Hvorfor er alle kulturer beredt til å regulere og manipulere kroppen?

Ser vi på hvordan vi behandler kroppene våre, og har behandlet kroppen gjennom tidende, er det mye rart som dukker opp. Alt fra den mest vanvittige manipulasjon av kroppen, som forlenging av hals, forstørring av lepper og gjennomboring av kroppsdeler, via dagens skjønnhetsjusteringer med botox i leppene og silikon i puppene, til sminke, små piercinger, voks i håret og ukomfortable klær. Vi har gjennom alle tider forsøkt å gjøre kroppen vår om til et objekt og noe den egentlig ikke er. I tillegg har alltid kroppen og kroppens funksjoner vært omgitt av regler for rett og galt, inkludert mange tabu. Kroppen har alltid vært en kilde til skam og pinligheter.

Terror Management Theory mener det er fordi kroppen vår i sin nakne natur, og med alle sine naturlige funksjoner som svetting, raping og avføring, unektelig knytter oss tettere til det dyreriket vi så gjerne vil late som vi ikke tilhører. For i naturen og i dyreriket har døden sin naturlige plass. Kroppen blir da vår egen lille allestedsnærværende dødelighetspåminnelse.

Skal vi tro TMT kan mye av vår besynderlige og bemerkelsesverdige behandling og forhold til kroppen, nemlig forklares med vårt ønske om å gjøre kroppen til noe mer enn en avansert apekatt som har glemt kunsten å klatre i trær. Ved å manipulere kroppen etter kulturelle normer, og gjerne overdrive disse, skapes en illusjon om at kroppen har en høyere mening. Man oppnår dermed et «mer robust» forsvar mot dødsangsten.

Bevisst tilnærming

I følge TMT påvirker altså døden oss i hverdagen, og den gjør det på mange underlige og dels uforståelige måter. Hva dette skal lære oss er derimot mer usikkert. Kanskje bare det å innse at vi daglig blir påvirket av vårt livs fremtidige slutt vil gjøre at vi kan forholde oss mer rasjonelt til det? Ingenting fra TMT tyder på at det å bli opphengt i egen dødelighet er en god vei å gå, men skal vi tro TMT håndterer vi det bedre når vi har en bevisst tilnærming til vår dødelighet, enn når vi lar underbevisstheten styre vårt forsvar på mer symbolsk vis.

Vi skal nok ikke dvele ved døden i det uendelige, men kanskje det er naturlig å ikke skyve det for raskt bort fra oppmerksomheten heller? Og hvis fremmedfrykt, eller en forakt for egen kropp, i bunn og grunn handler om at vi synes det er ubehagelig at vi skal dø, så er fremmedfrykten eller kroppsforakten bygget på et vaklevorent fundament og i hvert fall ikke på særlig rasjonelle eller velbegrunnede argumenter.

^