Tekst: Christine Svendsen.
Det er ikke lett å se på meg at jeg sliter med mat. Jeg er lettere overvektig. Jeg spiser i forventede situasjoner. Jeg smiler, sier «mm, dette var godt», og forsyner meg gjerne en gang til. Det du ikke ser er selvhatet jeg får når jeg i hodet ser for meg hvordan fettet på magen, rumpa og lårene eser ut etterhvert som jeg fyller meg med mat. Hvor vemmelig jeg føler meg, fordi jeg var for svak til å stå imot porsjon nummer tre.
Mat er min svakhet. Jeg hater mat. Og jeg elsker mat. Jeg ønsker å føle kontroll, som er det motsatte av hva jeg føler nå. Men jeg trenger også trøsten, belønningen (eller straffen), roen, selskapet, rusen, gleden, tidsfordrivet og å fylle tomheten, alle disse tingene maten gjør for meg. Ingen ser hvor vanskelig mat faktisk er for meg. At etter jeg har tatt en bit av sjokoladen på bordet hjemme hos deg, klarer jeg ikke fokusere på annet enn sjokoladeskåla.
Kan jeg ta en til nå, eller vil noen merke at jeg forsynte meg for ikke så lenge siden? Har det gått nok tid nå? Nå har hun tatt to sjokoladebiter, kommer hun til å ta en til, sånn at jeg og kan ta en til? Rekker jeg innom butikken på vei hjem? Hvor mye penger har jeg, har de snop på salg i noen butikker? Har jeg plass i sekken så ikke folk kan se posene med godsaker, alt dette unødvendige sukkeret jeg snart skal stappe i meg? Håper det er lite folk på butikken så færrest mulig ser at jeg fyller handlevognen med mat som kunne fødd en hel barnebursdag.
Du sier det er godt å se at jeg har god matlyst. For meg er ikke mat lystbetont. Det er en tvang, et fengsel. En avhengighet, et problem, en vanskelighet. Men fordi jeg er stor, er det ingen som mistenker at jeg har en spiseforstyrrelse og sliter. Som andre bruker jeg mat (blant annet) for å regulere følelser og roe angsten, jeg bruker den bare på en annen måte.
Jeg ønsket å få behandling, men på alle steder jeg undersøkte var det fokus på vekt, om de hadde individuelle eller faste vektoppgangskrav. De antar altså at jeg er tynn. Skammen jeg allerede hadde fordi jeg er stor, vokste seg dobbel, og tok samtidig halve plassen til selvfølelsen. Er jeg for stor til å være verdt å bruke ressurser på? Er jeg like verdiløs som jeg føler meg?
Jeg klarer ikke få en liten kropp, så jeg tenker minst mulig om meg selv i håp om å ta litt mindre plass. Og jeg tror det virker, for jeg blir ikke sett. Jeg er så stor at jeg er usynlig.
