TTT, Ting tar tid! Ja det er noe vi alle hører, og vet. Men hvorfor er det da så vanskelig å akseptere at det tar lang tid. Det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er ikke gjort i en håndvending, alle sier det, alle vet det, men igjen…hvorfor er det så vanskelig å akseptere? Mye av jobben er gjort for min del. Jeg er såkalt «frisk», som betyr at jeg har vært uten symptomer i over et år (for meg betyr det at jeg ikke har kastet opp).
Men…. kroppen vil ikke henge med, kroppen er sliten, kroppen orker ikke å kjøre i full speed igjen. Frustrasjonen stiger, ønsket om å være frisk stiger. Ønsket om å endelig kunne bidra 100% igjen stiger. Ønsket om å slippe den ekle følelsen av skam, den følelsen som til tider har vært til å ta og føle på. Ønsket om å slippe uroen i brystet, styggen på ryggen, alt dette som jeg føler hører spiseforstyrrelsen til. Det er blitt bedre, men det henger fremdeles over meg som et spøkelse, som en hånd som prøver å holde meg nede. Mine indre demoner nekter å gi slipp. Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen, «get over it» liksom! Jeg vil ikke være med på dette lenger, jeg vil bli fri, jeg vil fly.
Sånn kan det høres ut når frustrasjonen får komme frem og ta plass. Det er da det gjelder å la fornuften få lov til å skinne.
Jeg vet at jeg er for streng med meg selv, jeg krever for mye. Jeg har ikke tålmodigheten som jeg hadde bedt andre om å ha. Jeg viser ikke forståelse til meg selv, for min egen situasjon. Jeg har ikke tid til å gi meg selv tid, og jeg er sikker på at jeg ikke er alene om dette. Derfor vil jeg bare si til alle dere som akkurat nå kjenner på den samme frustrasjonen:
Vi må være snille med oss selv. Vi må gi oss selv en sjanse. Snakk til deg selv slik du ville snakket til en nær venn som kom til deg med sine problemer. Bruk tiden til å gjøre noe som betyr noe for deg, noe som gjør deg godt. Det krever mye hardt arbeid å komme ut av en spiseforstyrrelse, mer enn folk uten denne erfaringen kan tenke seg. Vi må ikke la frustrasjonen ta oss, den bringer ingenting godt med seg. La oss alle gi oss selv en klapp på skulderen for den jobben vi gjør. Ingen andre enn du vet hvordan det er å gå i dine sko. Ting Tar Tid!
Gøril
