Med egne ord

Jeg skulle ønske..

Jeg skulle ønske klassekameratene mine kunne forstå hva det innebærer å ha en spiseforstyrrelse. Jeg skulle ønske de ikke satt samlet rundt meg og kritiserte alle med psykiske lidelser.

Jeg har vært syk i over ett år, anoreksien har herjet inni meg altfor lenge. Innleggelser på sykehus har gjort meg friskere, og takk og lov for det. Å ha en sykdom som anoreksi unner jeg absolutt ingen.
Vektoppgangen min har gjort at klassekameratene mine tenker at jeg er frisk. Jeg spiser måltider sammen med dem daglig, og oppfører meg som den solstrålen jeg en gang var. Det de ikke vet, er at jeg har millioner av spiseforstyrrede tanker surrende i hodet mitt. Men jeg deler jo ingenting av dette med klassekameratene mine mens jeg spiser. Jeg viser det heller ikke, for såpass sterk har jeg blitt.

Selv om jeg har dager for jeg er sterkere enn anoreksien, så har jeg ingen dager hvor dømming og kritisering av spiseforsyrrelser og andre psykiske lidelser er greit å ta opp. Det er aldri greit å dømme andre for det de sliter med, verken foran eller bak ryggen til den som er syk. Man skulle tro at det var en selvfølge å ikke være kritiserende om sykdommen til vedkommende, uavhengig om man er bestevenner, gode venner eller bare bekjente.

Selv om du tenker på meg som den friske jenta jeg en gang var, og ikke den syke jeg egentlig er, så vær så snill ikke døm sykdommen som du tror jeg er kvitt. For det er ikke greit og lage en spøk om den, for den kommer alltid til å være med meg, uansett om jeg blir frisk eller ikke. Så vis litt respekt, såpass god oppdragelse har du hatt.

Anonym

^