was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Søk hjelp!

Tekst: Kristin Stotesbury. Foto: Privat

Spiseforstyrrelser blir ofte sett på som en «jentelidelse». Noe som kanskje tyder på manglende kunnskap om hva lidelsen egentlig dreier seg om. Kroppsidealer og kroppspress spiller inn, men spiseforstyrrelser handler om langt mer enn skjønnhetsidealer. Alle kan få spiseforstyrrelser, sykdommen skiller ikke på kjønn eller alder.

Andreas Haugen har selv erfaring med spiseforstyrrelser og vet hvor vanskelig livet med lidelsen er. Å skamme seg over sin egen lidelse er dessverre utbredt. Skal man i tillegg skamme seg over at man har «en jentelidelse» kan terskelen for å søke hjelp bli enda større. Andreas beskriver livet med spiseforstyrrelser som et mareritt.

– Spiseforstyrrelsen har stort sett styrt hele livet mitt de siste seks årene. Jeg har vært gjennom tre tøffe innleggelser i tillegg til flerfamilieterapi på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser). Det har vært en kamp fra kun å eksistere, til å gradvis få kreftene tilbake.

– Selv om jeg i lange perioder tilsynelatende virket frisk, styrte og kontrollerte maten alt. Det var min måte å komme meg gjennom livet på. Hvis jeg ikke hadde kontroll på mat, fikk jeg følelsen av at jeg ikke hadde kontroll på noe.

– I lange perioder spiste jeg etter klokka, telte kalorier, pugget kaloritabeller, veide og regnet ut alt jeg spiste. Det var ikke bare uutholdelig og et mareritt for meg, men for alle andre rundt meg også. Jeg var i en egen boble der mat, kropp og utseende var alt.

«Trening er ikke tvangsstyrt og går kun på vilje. Jeg har fått en livskvalitet jeg ikke har klart å drømme om på mange år.»

Mørketallene for gutter med spiseforstyrrelser er store. Jorunn Gjerken, rådgiver i ROS, forteller at lidelsen hos gutter ofte er mer synlig kroppslig enn psykisk. Mangel på matlyst, magesmerter, hodepine og slitenhet er da typiske symptomer. Først da Andreas måtte avslutte skoleåret på grunn av innleggelse, begynte det å gå opp for ham hvilke konsekvenser spiseforstyrrelsen hadde.

– Jeg tenkte egentlig aldri på meg selv som syk før jeg ble innlagt. Å ikke spise, var en nødvendighet. I lang tid hadde det kommet reaksjoner fra de rundt meg, men jeg fornektet det de sa. I egne øyne tullet de med meg, så tykk som jeg opplevde meg selv.

– Jeg så etter hvert hvordan jeg hadde isolert meg og ikke hadde krefter til å gjøre noe. Etterhvert forsto jeg at jeg var i ferd med å sette livet på spill for å bli tynn.

Jeg ønsket ikke å leve sånn og ville bli frisk. På dette tidspunktet var jeg likevel fast bestemt på å bli frisk uten å gå opp i vekt. Så hvor frisk var jeg egentlig? Jeg så hva spiseforstyrrelsen tok, det var en start.

I dag fremstår Andreas som svært åpen med sin historie, men det har ikke alltid vært slik.

– Aller første gang jeg fortalte noen om spiseforstyrrelsen var det utrolig vanskelig. Hovedgrunnen var at jeg selv ikke ville innse at jeg var syk. For ikke å snakke om at jeg på dette tidspunktet så på det som en svakhet å skulle vise at jeg var syk. Det passet ikke det feilfrie og perfekte imaget jeg prøvde å bygge opp, som selvfølgelig også var en del av problemet.

– Når jeg først hadde fortalt det, innså jeg at det ikke var skummelt i det hele tatt. Etterhvert ble det å fortelle helt avgjørende for tilfriskningsprosessen. Nå ser jeg på det å dele min historie, kunnskap og erfaring som en mulighet til å bruke marerittet til noe nyttig.

En av de tristeste mytene om spiseforstyrrelser er at det er en kvinnelidelse, skrev Psykolog Asle Halvorsen tidligere i ROSinfo. Halvorsen forteller at de fleste med en spiseforstyrrelse har vanskelig for å be om hjelp. I møte med leger eller andre hjelpere er det sjelden det blir fortalt at en strever med tanker, atferd og følelser rundt mat. Hjelpepersonene må ofte spørre en og to ganger, og på den rette måten.

Han tror at pårørende, kolleger, lærere og helsepersonell ikke avdekker spiseforstyrrelser hos gutter og menn like lett som hos jenter og kvinner. Andreas er også klar på at det er vanskeligere for gutter å søke og få hjelp.

– Psykiske lidelser er generelt tabubelagt. Det hjelper ikke at spiseforstyrrelser er kjent som en «jentelidelse». Alle kan få spiseforstyrrelser, sykdommen skiller ikke på kjønn eller alder.

–Jeg opplever at sykdommen har felles kjennetegn og mønstre på tvers av ulik årsak, kjønn og alder. Jeg har vært innlagt med personer der vi nesten helt uten problem kunne fullføre hverandres setninger om hvordan sykdommen er og hvordan den påvirker oss, selv om årsaken til sykdommen var helt ulik.

Andreas savner en bedre forståelse av sykdommen i hjelpeapparatet.

– Det verste er uvitenheten i forholdt til hvor alvorlig en spiseforstyrrelse egentlig er. Jeg har blitt møtt av leger som overhode ikke så på spiseforstyrrelser som en sykdom. De har bedt meg om å dra hjem og spise. Det virker ikke som om de har forstått at maten er et symptom på noe annet. Det er ikke maten som er problemet. Maten blir brukt som et middel til å ta kontroll på følelser og drukne det som er vondt.

En spiseforstyrrelse rammer ikke bare den enkelte som er syk, også pårørende blir sterkt påvirket. Andreas beholdt en god relasjon til foreldrene sine hele veien og har noen klare råd til pårørende.

– Vær til stede og vis at du bryr deg, uansett hvor hardt den syke prøver å skyve deg unna. Jeg tror det er viktig å aldri tvinge noen til å spise, men heller oppfordre og spille på fornuften. Få kunnskap om sykdommen og ikke minst – søk hjelp til den syke!

I dag er livet til Andreas godt og det er han selv som styrer hverdagen, ikke tankene rundt mat og kropp.

– Jeg kan endelig si at jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen og mene det. Jeg studerer nå til å bli lærer, samtidig som jeg jobber på SFO. Det er ikke lenger maten og spiseforstyrrelsen som styrer livet mitt, nå er jeg min egen herre og gjør det jeg vil, uten å tenke på mat, kropp og utseende. Trening er ikke tvangsstyrt og går kun på vilje. Jeg har fått en livskvalitet jeg ikke har klart å drømme om på mange år.

– Jeg tør også nå å se framover å planlegge framtiden, noe som var usannsynlig for bare ett år siden.

Til andre med et vanskelig forhold til mat har Andreas et budskap;

– Søk hjelp, man klarer ikke dette alene!

^