Artikler

Så nær, men så hjelpesløs

Tekst: Tryggve Gran

Snart ti år har gått siden jeg begynte å forstå det grunnleggende omkring spiseforstyrrelser. For mennesker uten kunnskap, er det lettest å anta at spiseforstyrrelse har med fysisk utseende å gjøre. -Er dette også mange mennesker med spiseforstyrrelsers unnskyldning, for å unngå å prate om sine utfordringer på?

Spiseforstyrrelser slik jeg har lært å forstå, er å uttrykke følelser gjennom fysiske handlinger knyttet til mat. Ved å innta mat, kaste opp mat eller unngå å spise mat, fremfor å få bearbeide sine følelser gjennom samtaler/dialog. Jeg har selv blitt mer bevisst på problematikk omkring spiseforstyrrelser siden jeg selv har en datter på åtte år. Jeg har lært at min egen væremåte og hennes evne til å tolke ulike signaler kan påvirke på ulikt vis. Siden min samboer har hatt anoreksi, også da vi ble sammen, er jeg kanskje ekstra oppmerksom.

Før vi ble kjærester og det hele kun var uskyldig flørting, kunne jeg ikke forestille meg at hun på noen som helst måte hadde utfordringer. Hun hadde jobb som hun håndterte samvittighetsfullt, kolleger som var begeistret for henne, hyggelige foreldre, likte å trene og hadde et flott utseende. Jeg opplevde at hun var forståelsesfull overfor alle andre, men kanskje ikke overfor seg selv. Hun likte sjeldent å prate om seg selv, og aller minst om det hun selv følte var vanskelig. Jeg husker spesielt at hun kunne snakke om utfordringer først etter å tatt noen øl, noe jeg selv ikke ønsket. Særlig fordi følelsene ble forsterket i takt med alkoholinntak. Jeg forstod tidlig at hun hadde utfordringer som hun ikke hadde pratet ut om eller fått aksept for hos andre.

Jeg kunne gjort det enkelt for meg selv ved å gå fra henne, en mulighet man ikke har når man er foreldre, søsken eller barn av noen som er syk. Men jeg valgte å bli.

Iblant kunne jeg bare forestille meg hvordan det måtte være for foreldre til barn med tilsvarende utfordringer som min samboer. Humørsvingninger jeg ikke kunne forberede meg på, mangel på dialog, og da helst på tidspunkt hvor jeg selv mente at jeg trengte svar. Svar som gjorde at jeg kunne forstå og gjøre hennes situasjon bedre. Det å ikke nå frem og følelse av maktesløshet var kanskje blant det som gjorde situasjonen mest krevende. Både for meg og nærmeste familie.

Tidvis var jeg usikker på om det faktisk var verdt det. Fordi det er svært vanskelig å forholde seg seg til humørsvingninger, mangel på kommunikasjon og usikkerhet på hvor jeg selv kunne henvende meg for å få hjelp. Det var som regel sjeldent ubehagelig i sosiale sammenkomster, utfordringer var tydelig når hun og jeg var alene, hvor hun kunne gi utløp for sinne og frustrasjon over egen situasjon.

En noe humoristisk opplevelse i et alvorlig tema, hadde jeg da jeg var hos svigerforeldre for første gang. I det min samboer gikk på toalettet under måltidet, ble jeg spurt om jeg ikke kunne legge på litt mer saus på middagstallerkenen.- Ironisk nok var det vel svigermor som ble lurt, og ikke forstod at hennes datter gikk på toalettet for å kaste opp.

Finnes det så noen måte for pårørende å hjelpe? Vi er jo tross alt de som står dem nærmest – nærmest, men likevel ofte ikke den som de ønsker å prate med om sine utfordringer. Kanskje har vi vært så tett på at det å skulle innta en annen tilnærming kan oppleves som kunstig og helt unaturlig for den som er syk. Uansett hvordan en tenker å tilnærme seg, kan det kjennes underlig og den som er syk vil kanskje ikke dele sitt innerste med noen. Kanskje fordi han eller hun er tvilende til om en faktisk vil bli møtt med forståelse, og enda mindre med aksept?

En ting har jeg lært. En god pårørende er en som lytter. En som ikke trekker konklusjoner, men viser forståelse og aksept for den andres handlinger. Uansett hvor irrasjonelt den den som er syk opptrer, tror jeg det er viktig å unngå å være belærende, da dette skaper avstand. Kanskje det i stedet kan være godt for den som er syk å få spørsmål, som viser at en faktisk kan hjelpe å utforske omkring situasjonen, fremfor å finne raskeste vei ut. Man trenger ikke ha klare svar.

Slik jeg oppfatter det må det være den som selv er syk, som er ekspert på seg selv og sin spiseforstyrrelse. Dette fordi det er den som til sist vet hva som kan medføre at en overvinner spiseforstyrrelsen. Vi som pårørende kan legge til rette for og bidra til å at den syke kommer seg videre på en trygg og god måte.

Gjennom å gjøre aktiviteter sammen, bygge relasjoner, skape opplevelser og kanskje viktigst opparbeide tillit til hverandre, tror jeg man kan komme langt. Et godt forslag for pårørende kan være å ta kontakt med andre pårørende og mennesker med egenerfaring for å kunne få tips og råd, men kanskje viktigst få bekreftelse på at en duger som medmenneske.  Det finnes som regel en vei ut, både for berørt og pårørende!

^