Tekst: Nina Hvidsten. Foto: Nina Johnsen, Åsane Tidende.
«Du må leve med historien din, men du trenger ikke leve med smerten», er et av Kine
Solends mantra. Ved hjelp av pusten har hun sluppet smerten fra tidligere erfaringer, og bruker nå sine ressurser på å hjelpe andre. Sårbarhet som styrke til sitt fulle.
En naturlig og avslappet Kine kommer til våre lokaler for å snakke om sitt forhold til pust. Hun går uten sminke fordi hun oppdaget at det å sminke seg ble en mestringsstrategi når hun hadde tunge stunder i forbindelse med sykdom i nær familie. Og da hun innså det, måtte sminken vekk for en stund.
– Jeg oppdaget at jeg forsøkte å viske bort tanker og følelser med et lite dykk i sminkevesken. Men nå vil jeg heller jobbe meg gjennom det og vise andre og ikke minst meg selv hvordan jeg har det.
Kine vil ikke fremstå som et glansbilde, men vil vise at verden består av oppturer og nedturer, dårlige dager, gode dager og helt ok dager. Det er alltid noe å være takknemlig for, det er alltid kontraster.
Valgte spiseforstyrrelsen
Kine har en sterk historie som har formet henne til å bli en klok og ekte jente, med et stort hjerte for andre mennesker. Som liten ble hun utsatt for seksuelle og psykiske overgrep, og som en konsekvens av dette har hun slitt med spiseforstyrrelser, angst, selvskading og selvmordstanker.
– Helt fra jeg gikk i barnehagen har jeg tenkt at jeg ikke vil leve. Jeg kunne ikke forstå hvorfor alt var så vondt og ubehagelig. Siden overgrepene skjedde når jeg var så liten hadde jeg ikke ord for det som hadde hendt meg og følelsene ble ubeskrivelige vonde.
Når Kine gikk igjennom sine tidligere journaler i forbindelse med en voldserstatningssak i voksen alder, så hun hvordan forholdet til mat var en av kroppens automatiske reaksjoner på det hun hadde opplevd.
– Allerede når jeg var fire år fikk jeg et unormalt forhold mat. Jeg kunne bruke mat for å bli syk, kastet opp og hadde mye vondt i magen. Jeg pleier å si at noen spiseforstyrrelser bare får man, mens noen velger man. Spiseproblemene jeg hadde i barnehagen tenker jeg var en ubevisst reaksjon fra kroppen sin side. Det var kroppens forsøk på å håndtere traumene jeg hadde opplevd og usikkerheten jeg levde i. Når jeg senere hadde spiseforstyrrelser i tenårene, var dette noe jeg valgte. Det var en veldig bevisst handling å slutte å spise, sulte, overspise og spy. Jeg har vel vært innom alle former en spiseforstyrrelse kan ha. Spiseforstyrrelsen ble da noe jeg brukte for å føle kontroll, for å døyve nerver og fordi jeg følte meg stygg, tykk, nervøs og ekkel. Jeg prøvde å bedøve en smerte som jeg ikke forsto.
Vendepunktet
Kine kjørte til slutt kroppen sin så hardt at kombinasjonen lite mat, for mye trening og sykdommen kyssesyken, førte til at hun ble innlagt.
– Da jeg var 16 år og fikk flytte hjemmefra for å gå på folkehøyskole, kunne jeg endelig gjøre helt som jeg ville. Og resultatet av det, var at jeg ble innlagt, sier Kine med en ironisk latter.
– Jeg fikk valget om å ta imot behandling eller å bli sendt hjem, så da sa jeg ja til behandlingen. Jeg har alltid vært flink til å snakke for meg så jeg fikk raskt overbevist behandlerne om at alt var greit. De vil jo gjerne at pasientene skal bli friske, så de var ikke så vanskelig å overtale. Men selv om behandlingen ikke gjorde noe for meg da, er jeg glad jeg tok imot. For det satte i gang en prosess som jeg kunne fortsette på senere.
Kines vei mot det livet hun lever i dag har gått gjennom flere faser, men det største vendepunktet kom når hun var 18-19 år.
– Jeg brukte mye av tiden min på å tenke på å dø, og en dag gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke klarte å smile. Jeg hadde ikke vært glad på veldig lenge og jeg oppdaget at jeg ikke visste hvilken dag det var, eller hva jeg hadde gjort dagene før. Dette ble for meg en ”wake up call”, og da bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å gjøre det jeg kunne for å bli glad. Jeg fikk en sunnere frykt, jeg ble redd for å aldri kunne smile igjen.
Møtet med pusten
Etter å ha vært borti ulike behandlingstilbud, begynte Kine i pusteterapi, der hun for første gang kom i kontakt med pusten sin. Men førsteinntrykket var langt fra godt.
– Den første gangen jeg virkelig klarte å puste dypt, tok angsten fullstendig overhånd. Mange av traumene og følelsene kom til overflaten. I pusteterapi kan du opplevde at hele kroppen stivner, rister, svetter, fryser og du kan bli kvalm. Gråt og sinne kan komme gjennom og uansett hvor mye du prøver å bevege deg går det ikke. Jeg måtte sakte men sikkert lære meg å stå i det vonde, mens jeg pustet. Det er det som er nøkkelen, men også det som er så vanskelig. Heldigvis hadde jeg noen som kunne forklare meg at dette var naturlig. Overveldende følelser gir jo fysiske reaksjoner. Men du må ikke slutte å puste for å unngå det vonde, for da må du oppleve det igjen og igjen og igjen. Da styrer det deg.
Med et brennende ønske om å forstå, fortsatte Kine jobben med å løfte på alle steiner og rense ut alt av vonde erfaringer som hadde satt seg i kroppen
– Jeg ville bli veldig god i dette. Av mange årsaker visste jeg at jeg ville jobbe med å hjelpe andre og jeg ville gjøre alt slik at jeg med rett rygg og 100% ekte kunne hjelpe. Det var også en motivasjon å gjøre det alle andre sa jeg ikke kunne få til. For jeg har vært til både leger og psykologer som har sagt ting som overhodet ikke har vært motiverende. Hadde jeg sagt ja til medisinering, hadde jeg tatt piller for det meste.
Som en lyd man først legger merke til når den plutselig forsvinner, forsvant den dårlige følelsen i Kines kropp.
– Endelig kom jeg dit at jeg ikke hadde en dårlig følelse i magen lenger. Jeg merket først hvor stor del av meg den vonde følelsen hadde vært, når den forsvant. Jeg gikk og knep meg selv i armen i et helt år, for jeg kunne ikke helt forstå at den smerten var borte. Jeg opplevde mye som om det var første gang i den perioden. Magisk, sårt og overveldende.
– Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt: Hvis noen bare hadde fortalt meg dette. Jeg ville bli den som fortalte det. For å gjøre veien for andre lettere.
Pust alternativt?
Når vi snakker om pust lyser engasjementet hos Kine, som på sin blogg skriver at ”Breathing will change the world”. Hun ønsker at kunnskap og kjennskap til pustens betydning skal bli løftet opp og bli en del av oss alle.
– Jeg møtte en gang en dame som spurte meg om dette med pust ikke var litt alternativt. Og det sier jo sitt om hvor langt bort fra det naturlige vi har kommet. For meg er kort pust det samme som å rømme eller å ta en usunn kontroll. Men kort pust er kroppens naturlige reaksjon på vanskelige hendelser, så derfor må vi jobbe bevisst for å forløse pusten og fordøye følelsene. Når vi holder pusten, holder vi inne følelsene, istedenfor at de blir gjort om til en erfaring som vi kan gå videre fra. Jeg tror at det før var gitt at man brukte pusten for å rense seg etter en dårlig følelse og vonde opplevelser. I dag har vi ikke kunnskap om pustens funksjon på dette nivået, så da lagrer vi følelsene til det rakner. Og når det har raknet nok ganger melder vi oss på selvutviklingskurs eller annen behandling, hvor man får lære svært grunnleggende ting om mennesket, sier Kine med et smil.
– Jeg ønsker å likestille pust med vann. Vi blir alltid minnet på hvor viktig det er for kroppen å drikke vann, men det burde være like stort fokus på hvor viktig det er å puste. Pustekunnskap er ekstremt forebyggende. Uten pust er vi ingenting.
