The Shawshank Redemption er en film som har en handling som er veldig gjenkjennelig. Jeg har verken drept eller gjort noe kriminelt, så det er ikke det jeg mener når jeg sier at filmen er gjenkjennelig.
De innsatte i fengselet husker ikke hvordan livet på utsiden er. Jeg som spiseforstyrret, husker ikke hvordan livet uten sykdommen er. Jeg vet ikke hvordan det er å være glad, spise normalt, ikke bli veid hver uke eller å ikke ha samtaler med lege og psykolog. Jeg har absolutt null peiling. Akkurat som de innsatte i filmen. De som har sittet lengst inne, opp mot 30 år, de husker ikke hvordan livet utenfor er.
Man lever et liv som ikke regnes som normalt, langt ifra. Det er det livet man lever en viss periode, og til slutt så går man så dypt inn i det livet. Hvor ble det av det egentlige livet man ble født til å leve? Det bare forsvant. Man ble en annen. En man ikke hadde planlagt å bli.
Det er ingen som planlegger å ende opp i fengsel eller på sykehus. Det skal også sies at ingenting i livet er planlagt. Jo da, du skal gå på skole og vokse opp, men i denne sammenhengen er det ikke det jeg mener.
Livet tar en annen vending, og man begynner å leve et helt annet liv. Hvordan skal man da gå tilbake til det tidligere livet? Man må jo lære å leve igjen.
Alt skal læres på nytt. Jeg skal lære å spise normalt, ha en normal vekt og BMI. Jeg skal lære å være glad, gå på skole og være med venner. Alt dette har jeg glemt hvordan gjøres. De kriminelle skal få smake på livet og verden på utsiden av fengsels veggene. De skal lære å leve uten disiplin, svindel, regler og oppgaver.
Vi alle skal starte et nytt liv. Det er det som er så skummelt. Hvis man ikke husker hvordan det forrige livet var, hvordan skal man da klare å starte på et nytt?
-Doris
