Den lille kulturen

Tekst: Linn Bæra, ROS.

Bilder og ord som fremviser ulike idealer strømmer mot oss hver dag. Kroppsidealer, sunnhetsidealer, fasadeidealer er en stor del av vår kultur og påvirker oss på ulike måter. Kan vi gjøre noe for å stå bedre rustet mot presset som vi vet kan gjøre oss syke?

Overgangsperioder kan være sårbare perioder, og spiseforstyrrelser utløses ofte i viktige overgangsperioder i livet. En av de største overgangene som alle må gjennom er fra barn til voksen. Ungdomsårene er utfordrende for mange, man skal finne sin vei videre i livet, danne et selvstendig selv, og i tillegg forandrer kroppen seg. Disse overgangene og endringene kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan gjøre noe med rammene de har å utvikler seg i.

Familie og nærmiljø, også definert som den lille kulturen, kan skape gode rammer som gir ungdommen både røtter til å stå støtt, og vinger til å utforske verden rundt seg. Disse rammene kan bidra til å danne en motvekt til jaget etter et utopisk ideal eller det perfekte. Denne motvekten, er en av flere motvekter til utvikling av en spiseforstyrrelse.

Rollemodeller

Barn og ungdom trenger ikke perfekte voksne – tvert imot trenger de rollemodeller som våger å være feiltastiske – fantastiske med sin feil. En del av det å lære og å utvikle seg som menneske er å feile. Som Lars Vaular sier «Å falle er noe alle gjør, før de lærer å fly».

ROS oppfordrer alle til å våge å ikke være perfekt. Akkurat nå, mens du leser denne artikkelen, våg å kjenne etter – er jeg det forbildet jeg ønsker å være for de som kommer etter meg? Redselen for å feile, eller ha gjort feil, er ofte et hinder for åpen refleksjon og for å være den sentrale aktøren i vårt eget liv.

Dette vet vi om gode rollemodeller:

• De er varme og tilstede.
• De bryr seg.
• De handler etter ordene sine.

Hva kan påvirke utviklingen av spiseforstyrrelser i den lille kulturen:

• Mat som sanksjon – belønning eller straff
• Holdninger til kropp – stort fokus på kroppsidealer
• Holdningen til seg selv – uttalte devaluerende holdninger og handlinger.

På disse områdene kan lille-kulturen stå som en motvekt til den store, som de unge må forholde seg til via både media og ikke minst sosiale medier. Om man ønsker å være en motvekt, enten som forelder, trener, lærer, eller helsearbeider, er første skritt å utforske egen holdninger og tanker. Og videre sette verdi og holdninger ut i handling.

Hva kan vi gjøre?

Ut i fra punktene nevnt over som vi vet kan ha uheldige effekter, er det noen konkrete ting vi kan ha med oss:

• unngå å fokusere på utseende hjemme
• ikke prat nedsettende om egen kropp og deevaluerende om deg selv foran barn og ungdom
• unngå å bruke mat som belønning og straff

Men det å lage gode rammer handler ikke bare om hva man skal unngå, minst like viktig er det man kan gjøre. Det som bygger opp de gode rammene og som gir ungdommen et anker når de skal stå på egne ben i møte med verden er ute.

Vi bygger motvekten:

• ved å sette fokus på de indre verdier og egenskaper – som er det viktigste for hvem vi er som mennesker
• ved å legge opp til fysisk aktivitet med barna der hovedfokus er å oppleve glede og mestring. Slik at de får gode opplevelser ved å bruke kroppen sin.
• ved å være tydlig på egne grenser og behov – for å styrke at barn og unge selv lytter til sine grenser og behov
• ved å gjøre alle følelser lovlige – det er ingen føleser eller tanker som ikke kan snakkes om. Ubehaget i magen, klumpen i halsen, skammen, det triste og det vanskelige blir lettere å håndtere hvis det luftes sammen med andre.
• ved å lære barn og unge å håndtere og å uttrykke føleser med ord, ved selv å gjøre det. Det vanskelige som ikke snakkes om, kommer ofte til uttrykk via destruktive handlinger mot en selv, mot andre eller ved unngåelse.
• ved selv å være kritisk til idealer, bilder og informasjon fra media, – lær barna at det media fremviser ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten. Bilder blir retusjert og kun en brøkdel av realiteten vises.
• ved selv å være feiltastisk og god nok. Vi skal ikke få til alt, men vi kan lære og dra erfaring av det vi ikke får til.

Vær en termostat, ikke et termometer

Viktige endringer i samfunnet starter alltid med enkeltindivider – og for barn og ungdom i nærmiljø – kan du være en termostat.

Det er lett å heller bli et termometer: Et termometer for de holdninger og idelaer som er i den store kulturen. Ved å være et termometer justerer du deg etter, og fremviser kulturen rundt deg – for eksempel i forhold til hva som er godt nok, holdninger til kropp eller dietter. Om du velger å heller være en termostat, velger du å leve etter de verdier og normer som du selv ønsker, og som du selv opplever er gode for deg og dine.

Ingen direkte sammenheng

Erfaring og forskning gir verdifull kunnskap om hva som kan være uheldig for de som er sårbare. For å beskrive lille-kulturen (familie og nærmiljø) som motvekt og bidragsyter i forebygging av spiseforstyrrelser, er denne kunnskapen relevant.

I forbindelse med dette er det viktig å ha i mente at spiseforstyrrelser er sammensatte. Det er mange faktorer som spiller inn, biologiske, psykologiske og sosiokulturelle, og så er det i samspillet med hendelser i livet at spiseforstyrrelsen kan utløses. Man trenger ikke å ha noen kjente risikofaktorer og likevel få en spiseforstyrrelse, og omvendt – andre kan ha mange faktorer i livet som utgjør en risiko for spiseforstyrrelser og likevel ikke bli syk.