Relasjonell kompetanse og verdige møter

Artikkel

Tekst: Line Orvedal, ROS.

Mange mennesker som kommer i kontakt med hjelpeapparatet opplever å ikke bli møtt på en verdig måte, og å ikke bli forstått på bakgrunn av sin livssituasjon. Manglende informasjon, kommunikasjonssvikt og krenkelser i møte med behandlingsapparatet er dessverre noe vi fortsatt både hører og leser om, og erfarer.

I stortingsmelding 10 – Kap. 4 (punkt 4.1) står det under brukeropplevd kvalitet: «undersøkelsene viser også at det er behov for forbedring, blant annet når det gjelder kommunikasjon, kontinuitet i tjenestene og samarbeid mellom ulike aktører.» Videre står det: «det finnes eksempler på at pasienter og brukere opplever at de ikke møtes med nødvendig respekt for de verdier og preferanser de har, eller at de ikke får informasjon i en form som gjør at det er mulig å delta aktivt i utforming av eget behandlings- og  omsorgstilbud»  Stortingsmeldingen forteller oss at både informasjon og kommunikasjon er viktige forbedringsområder innen behandlingsapparatet i fremtiden.

Jeg er av den oppfatning at mang en uheldig og uakseptabel hendelse innenfor helsevesenet kunne vært unngått dersom fokuset på relasjonell kompetanse og holdningsendring hos helsearbeidere/behandlere hadde vært høyere prioritert. Dette gjelder både innenfor utdannelsesfeltet, men også innenfor de ulike behandlingsinstitusjoner.

Kompetanse på relasjoner

I løpet av de senere år har begrepet relasjonskompetanse blitt svært aktuelt, både innenfor den private sektor så vel som den offentlige. I en artikkel helt tilbake til 2002 hevder Jan Spurkeland at «relasjonskompetanse er den viktigste basisferdighet et menneske trenger for å manøvrere i arbeidslivet». Tidligere har dette begrepet blitt satt i naturlig sammenheng med ledelsesbegreper, men også innenfor helsefeltet har denne type kompetanse i større og større grad blitt sett på som vesentlig, muligvis helt avgjørende i arbeid med mennesker.

En av grunnene til at dette begrepet er blitt viktigere, også innenfor helsefeltet, har trolig sammenheng med kravet om tverrfaglig og tverretatlig samarbeid innenfor hjelpeinstansene. Dette stiller selvsagt større krav til profesjonenes evne til samhandling og kommunikasjonsferdigheter enn det tidligere har gjort. Også det at brukerperspektivet med brukerstemmen har fått en sentral plass innenfor samme felt, er i høy grad med på å viktiggjøre den profesjonelles kompetanse i forhold til relasjonsutvikling. I kraft av at brukerne av ulike tjenester skal ha innflytelse og være aktive aktører i eget sykdoms- og behandlingsforløp må helsearbeidere i større grad enn før makte å gå i dialog, og samarbeide med brukerne på en likeverdig måte.

Innenfor psykisk helsearbeid, hvor utviklings- og endringsarbeid står helt sentralt, vil kompetanse på relasjoner være helt essensielt for at brukeren skal oppleve å bli ivaretatt på en likeverdig og helhetlig måte. Vi vet at god samhandling mellom hjelper og bruker danner grunnlag for trygghet og tillit, og at dette er avgjørende for at endring kan skje. I boken «Bære eller briste» sier Røkenes og Hansen at helsearbeideren må evne å forholde seg til brukeren som et subjekt, forstått på den måten at brukernes følelser, opplevelser, behov og vilje står sentralt. Relasjonskompetanse innbefatter at en kan møte brukeren med respekt og anerkjennelse, men samtidig være i stand til å handle rasjonelt og instrumentelt i situasjoner som krever dette. Å se den enkelte som et subjekt handler om å forsøke å forstå den andre ut i fra den andres aktuelle livssituasjon.

Selvrefleksjon

Å forstå den andre vil alltid være preget av ens egen forståelse av situasjonen, på bakgrunn av våre egne erfaringer og ikke minst holdninger. Dette benevner Røkenes og Hansen som helsearbeiderens «forforståelse». Ens erfaringer, holdninger og verdier vil derfor alltid påvirke forståelsen av andres situasjon, hvilket gjør relasjonen svært sårbar.

I boken «Utvikling av relasjonskompetanse» av Abert og Bakke, sier allerede forfatterne med sin tittel på boken, at denne type kompetanse kan utvikles, men også forbedres gjennom hele yrkeslivet. De hevder at selvrefleksjon hos helsearbeideren kan bidra til å styrke relasjonskompetansen gjennom økt bevissthet og evne til å kunne skille mellom hva som er mitt, og hva som tilhører den andre. «Når jeg greier å avgrense meg og være tydelig som person, blir det også mulig å skape noe nytt sammen med den andre».

«I kraft av at brukerne av ulike tjenester skal ha innflytelse og være aktive aktører i eget sykdoms- og behandlingsforløp, må helsearbeidere i større grad enn før makte å gå i dialog, og samarbeide med brukerne på en likeverdig måte.»

Dette omtaler forfatteren Greta Marie Skau som helsearbeiderens personlige kompetanse. I sin bok «Gode fagfolk vokser» hevder Skau at det personlige er en del av det profesjonelle, og at dette ikke kan betraktes som motsetninger. Uten denne personlige tilstedeværelsen blir møtet uten mening. Skau sier videre at når man som helsearbeider lever av å møte andre mennesker, bør det kunne stilles krav til at disse møtene oppleves betydningsfulle for brukeren. Dette kan oppnås gjennom erkjennelsen av at man som helsearbeider fortsatt har utviklingsmuligheter og kan lære noe nytt i møte med mennesker, i stedet for å betrakte seg selv som utlært og som en som har alle svarene.

Dette ble for meg så tydelig ved fjorårets Høstkonferansen i Bergen i regi av Uni Helse. Tre unge
mennesker som alle hadde mangeårig brukererfaringer fra både barnevernstjeneste og psykisk helsevern var invitert til konferansen for å snakke om temaet: «Hva virker og hva virker ikke i møte med hjelpeinstansene». Fra disse unge menneskene kom det frem at hjelpers personlighet hadde stor betydning for relasjonen, og hvor evnen til det «å by på seg selv» gjennom å dele noe av seg selv, dannet grunnlag for tillit og likeverdighet.

Kommunikasjon

I samhandling mellom mennesker, er kommunikasjon en forutsetning. Et budskap har alltid en innholdsmessig funksjon, men også en relasjonell funksjon. I følge Hummelvoll, forfatter av boken «Helt -ikke stykkvis og delt», handler den relasjonelle delen om hvordan budskapet formidles og her står det nonverbale språket vårt sentralt. Kroppsholdning, mimikk, øyekontakt, kleskode osv. er alle symboler som uttrykker meninger, tanker, opplysninger og erfaringer. Derfor vil evnen til å se og tolke disse symbolene være viktig i relasjonelt arbeid. Dette stiller krav til helsepersonells evne til empati, til det å forstå og oppfatte den andres verden uten helt å skulle overta denne verdenen. Også evnen til å lytte er en forutsetning for relasjonelt arbeid, og danner selve
fundamentet i terapeutisk arbeid.

Fallgruvene

Som helsearbeidere griper man på en eller annen måte inn i andre menneskers liv, og denne inngripen kan få ulikt utfall avhengig av den profesjonelles tilnærmingsmåte. Særlig innenfor langtidsbehandling kan en utelukkende profesjonell holdning hos helsearbeider bidra til at brukeren oppfattes som et objekt. En «følelsesløs» relasjon, og opplevelsen av å ikke bli sett vil fort kunne oppleves som krenkende for brukeren og står i skarp kontrast til personlig engasjement. På den annen side er det alltid en fare for at helsearbeideren inntar en for «klamrende» og sentimental tilnærming. Denne type krenkelser omtaler Skau som invaderende nærhet i relasjonen. Dette trekker også paralleller til det som Kari Martinsen skriver om i sin bok «Fra Marx til Løgstrup», hvor hun sier «den andre er ingen ting eller et objekt som vi uengasjert kan overse, ei heller skal vi gå opp i den andre med alle våre egne følelser». Dette mener både Martinsen og Skau krever at helsearbeidere er i stand til refleksjon og bevisstgjøring på det personlige plan.

Språkets makt

Som nevnt er kommunikasjon en forutsetning i relasjonelt arbeid, og vårt viktigste verktøy. Det er derfor vesentlig at helsearbeidere/ behandlere er seg bevisst språkets mange fasetter i møte med brukeren. Språket kan brukes til enten å ekskludere eller inkludere andre mennesker. I dette ligger vissheten om at språk er makt, og med fare for en rekke krenkelser.

Det å innta bruker/pasientrollen er på mange måter å bli gjenstand for det profesjonelle fagspråk, såkalt stammespråk og med tilhørende diagnoser. Dette kan fort oppleves fremmedgjørende og stigmatiserende for brukeren, og det er fare for at det individuelle mistes av syne. Innenfor fagfeltet er fagspråk og diagnostisering helt nødvendig, og til stor hjelp i den daglige omgang med andre profesjonelle. Men samtidig gir dette de profesjonelle makten til både å beskrive og fortolke andres virkelighet. Dette underbygger igjen viktigheten av bevisstgjøring samt refleksjon hos helsearbeider, og det å tilstrebe at brukeren ikke blir gjenstand for språklige krenkelser.

Det er med stor glede og entusiasme jeg umiddelbart takket ja til å sitte som brukerrepresentant, og være del av en større arbeidsgruppe som nettopp skulle jobbe med denne type kompetanse, i et av landets største helseforetak, Helse Bergen. Mandatet for arbeidsgruppen omhandler nettopp kommunikasjon som virkemiddel for å sikre god behandling og verdige møter mellom pasienter, pårørende og ansatte. Arbeidet er ment å munne ut i en overordnet plan for sykehusets satsning på kommunikasjon. Bestillingen til arbeidsgruppen er forankret på ledelsesnivå ved direktør, hvilket også bør være en forutsetning dersom denne tematikken skal løftes frem og få gjennomslagskraft i organisasjonen. Det at kommunikasjonsferdigheter og relasjonell kompetanse er satt på dagsorden har selvsagt sammenheng med de mange tilbakemeldinger brukerne av tjenestene har gitt gjennom ulike kvalitets- og brukerundersøkelser.

Men jeg velger også å tro at det er et resultat av den kulturelle konteksten en helsearbeider i vår moderne tid skal fungere innenfor, hvor helsearbeidere jevnt over selv har et genuint ønske om å møte både pasienter og pårørende på en verdig og respektfull måte, og hvor samarbeid står helt sentralt.

Til tross for at utfordringene er mange og sammensatte, og med viten om at både holdningsarbeid og økt kunnskap knyttet til relasjonelt arbeid vil ta tid, så er jeg på vegne av brukerorganisasjonen ROS svært oppløftet og positiv, og ønsker selvsagt denne type kompetanseløft varmt velkommen.

Litteratur

Vil du lese mer om relasjons-kompetanse anbefaler vi :

  • Aubert, A.M. og Bakke, I.M «Utvikling av relasjonskompetanse – nøkler til forståelse og rom for læring»
  • Hummelvoll, J.K «Helt – ikke stykkevis og delt. Psykiatrisk sykepleie og psykisk helse»
  • Martinsen, K. «Om etikk og sanselighet i sykepleien»
  • Røkenes, O.H og Hansen, P.H «Bære eller briste – Kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker»
  • Skau, G.M «Gode fagfolk vokser – Personlig kompetanse i arbeid med mennesker»

Flere artikler

I første halvår av 2023 fikk over 500 norske barn (over 12 år) utskrevet slankesprøyter.
I podcastepisoden «Gjennom livet – med spiseforstyrrelsen på slep» møter vi Kristin. Kristin har slitt med spiseforstyrrelser fra hun var 13 år, og det skulle
Fra et samtalerom ved ROS Senter i Vestland klinger det lyse toner. Gjennom høsten har våre brukere vært så heldige å kunne få møte Åshild.

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.