Med egne ord

Hvordan hadde du det?

Hvordan hadde du det mamma? Hvordan hadde du det da jeg forsvant fremfor deg, da jeg bare ble mindre og mindre for hver uke og dag? Hvordan hadde du det da du så at din datter var sliten, men ikke ville stoppe? Hvordan hadde du det da, kjære mamma?

Jeg så deg, jeg hørte deg og jeg følte deg. Jeg så at det gikk inn på deg, jeg så hvordan frustrasjonen noen gang tok overhånd enda at du prøvde så hardt å være sterk. Jeg hørte sukkene dine, og jeg følte hvordan du så sårt prøvde å holde rundt meg, jeg følte varmen din om natten da du var bekymret og måtte inn for å holde meg – det som var igjen av meg. Jeg hørte da du sa jeg måtte stoppe, men jeg hørte bare ikke etter. Jeg kunne ikke, jeg greide ikke.

Hvordan hadde du det? Hadde du noen ganger dårlig samvittighet for at du dro ifra meg i helgene, og jeg måtte kjøre mitt eget løp? Hadde du? Ikke ha det. Du hadde ikke greid å stoppet meg med makt engang. Hva følte du de kveldene du kom å la deg inntil meg, og så hvor svak jeg var? Var det like vondt for deg, som det var for meg? Var det? Nå er det jeg som har dårlig samvittighet. Hva tenkte du da ingen tok tak i dette før? Hjelpesløs? Jeg så deg, jeg følte deg og jeg hørte deg, mamma.

Hvordan hadde du det pappa? Hvordan hadde du det da din lille kjære bestevenn forsvant fremfor deg? Hvordan hadde du det da din datter var utmattet, syk og svak? Følte du deg alene, og maktesløs? Hvordan hadde du det, kjære pappa?

Jeg hørte deg, jeg hørte deg godt da frustrasjonen tok overhånd, og du måtte rope til meg for å få ut sinne, frustrasjon og gråt. Hvordan var det å rope til et tomt blikk som ikke forsto, og som ikke hørte? Var det vondt? Men jeg hørte deg jo, jeg hørte hvert et ord, men kunne ikke og greide ikke gjøre noe med det. Det var vondt for meg også, vondt å se deg slite pga meg, men jeg hadde ikke krefter nok til å slutte. Hva følte du da du ble oppringt av noen fra utsiden som hadde sett meg? Sett meg der jeg sprang, syklet og svettet. Hva følte du egentlig? Jeg vet du synes det var vanskelig, akkurat slik som meg. Hvordan var det å avlyse planene du hadde for at du måtte være hjemme for å se at jeg fikk i meg nok næring? Jeg beklager det.

Hvordan var det? Hvordan var det å være forelder, og hjelpesløs? Jeg har så mange spørsmål, og dere har så mange svar. Spørsmålene er uendelig, og jeg må bare begynne med å få dem ned på papiret. Hvordan var det å hente meg på fest fordi jeg hadde drukket mer enn kroppen min tålte? Eller fordi jeg valgte å ikke spise den dagen fordi magen min måtte være flatest mulig? Hvordan har dere det? Jeg spørr dere skjeldent om det, vi snakker jo bare om meg. Men hvordan har dere det? Hvordan er det å ha en datter som sliter? Hvordan er det å ha en datter som er høy på trening, og ruset på vektnedgang? Vondt. Skremmende. Uforståelig. Uforklarerig. Det er noen av ordene jeg får i tankene når jeg stiller det spørsmålet. Takk for at dere aldri ga meg opp da jeg trengte dere mest.

Hva med deg, kjære søster? Hvordan hadde du det oppi alt dette? Hvordan var det å se din lillesøster bli mindre og mindre? Hvordan føltes det å være storesøster til ei som ikke synes hun var bra nok? Hvordan var det å komme hjem til et hus som var totalt snudd på hodet? Hvordan var det egentlig? Jeg hørte alle ordene du fortalte meg om at du var bekymret, jeg hørte deg så inderlig godt. Hvordan føltes det å ikke få den oppmerksomheten du fortjente, jeg beklager for at jeg tok den ifra deg. Jeg mente det ikke, det bare ble sånn. Det var aldri meningen at foreldrene våre skulle bruke så mye tid på meg, og ikke deg; enda at du er minst like viktig. Hvordan var det å være borte fra meg i 6 måneder? Var det godt å slippe taket litt, og la noen andre ta kontrollen? Jeg var jo i gode hender. Jeg elsker deg høyere enn himmelen, og håper du vet at det ikke var meningen å ta ifra deg oppmerksomhet, enda at du ble gravid. Jeg skal bli verdens beste tante, og jeg skal bli en frisk tante. Jeg lover.

Venner. Mine kjære, vakre fine venner. Hvordan var det å høre meg takke nei til jentekvelder for at jeg måtte trene? Hvordan var det å være sammen med meg på fest, der jeg også drakk alkohol? Var dere redde for at jeg skulle falle i bakken? Det skjønner jeg godt, det ville jeg også vært sett uten ifra. Det er spesielt noen av dere jeg ønsker å takke, men vil ikke nevne navn. Men det er noen av dere som jeg ønsker å gi hele verden, og en dag skal jeg finne noe som kan vise min takknemlighet. Takk til dere som sa ifra akkurat da jeg trengte det mest, takk for at dere dro i de rette trådene til rett tid, takk for at dere mot min vilje sa ifra til de det måtte angå om at det hadde gått for langt. Takk for at dere alltid stilte opp, og fortsatt gjør det. Takk til dere som spør hvordan det går, og for at dere prøver. Dere forsto ofte ikke, og jeg kunne ikke forklare.

Hva med deg da, lille Sofie? Hva forsto du av dette? Du er jo «bare» en hund, hva forstår egentlig hunder? Du hørte bare at jeg noen ganger ropte, og andre dager gråt. Du prøvde å trøste, jeg så at du ville vise meg kjærlighet, den kjærligheten «bare» en hund kan vise. Beklager for at du ikke fikk være med meg på tur, du gikk bare ikke fort nok, selv du måtte jo forstå det, eller måtte du? Du ville jo bare være sammen med meg, familien min er jo alt du har. Du forsto ikke så mye, og det er kanskje like greit.

Hva med alle dere andre voksne som så meg? Vi barn, og ungdommer er bare et produkt av dere voksne. Litt i underklassen av dere, tenker jeg. Dere setter standaren på hvordan vi skal være, vi ser jo opp til dere, og vi ser dere. Dere snakker jo også enormt mye om kosthold, trening, det perfekte og prestasjoner. For hvor mange ganger på treningsenteret har jeg ikke sett at moren til en venninne stille seg på vekta, for så og hoffe litt over den, og deretter gå tilbake til ellipsemaskinen. Mange av dere voksne er jo i ny og ne på slankern, prøver lav karbo, grete roede, 5/2 eller smoothiedietter. Dere dropper middagen, og tar en shake for å gå ned i vekt. Det er jo ikke uvanlig at dere løper fra arbeid til en spinningstime som dere for gudsskyld ikke kunne gå glipp av. Det er ikke uvanlig at jeg hører om deg som ikke kan ta et kakestykke midt i uka, selv om det er bursdag; fordi du har begynt å lagt deg ut. Det er heller ikke uvanlig at jeg ser hun dama som kanskje er rundt 50 år stå forran speilet og er misfornøyd med kroppen sin. Men du som er 50 år som står der, vi to – jeg på 20 og du på 50 år, vi kan jo stå sammen foran speilet og fortelle alt vi ikke er fornøyd med, vi kan droppe middagen, og vi kan dra på spinningstimen sammen, vi to! Er det virkelig slik vi vil ha det?

Personlig tror jeg foreldregenerasjonen, til og med besteforeldrene sin generasjon burde ta en snuoperasjon for å vise oss som ser opp til dere at det er greit. Det er greit å droppe treningen i ny og ne, det er greit å ha et normalt kosthold, og det er helt i orden å spise kake i bursdagen som er på en onsdag. Ikke alltid jage etter det perfekte, ja jeg spør igjen, hva er det perfekte? Ikke hig etter det som er enda bedre, enda flottere og til og med enda tynnere. Ofte hører vi ikke etter det dere sier, men vi gjør ofte det samme som dere, bevist eller ubevist. For kjære voksne, dere kritiserer jo så ofte vår generasjon – ikke glem hvem som oppdro den.

Kjære mamma og pappa, venner, søster, hund or what ever. Jeg var og er bare en ungdom, en ungdom som higet etter det perfekte. Det perfekte liv, og det perfekte utseende. Jeg visste jo ikke at det kunne gå så innihelvete galt for å være ærlig. Jeg leser jo om det i bladet, på TV, Instagram og Facebook. Der oppdateres det jo stadig om hva som er perfekt. Den perfekte dagen, den perfekte kjæreste, den perfekte reisen eller til og med den perfekte middagen. Hvorfor ble det så vanskelig å oppnå for meg? Kanskje det faktisk ikke er oppnåelig? Hva vet vel jeg, jeg er jo bare en jente som ble syk av å ta sjansen på å prøve. Lite vet jeg. Jeg vet faktisk ingenting om det perfekte. Jeg kom meg aldri dit. Jeg ble bare syk. Veldig veldig syk.

 

Jeg heter Mathilde Johnsen, og er 20 år. I 17-års alderen begynte jeg å bli sykelig opptatt av kropp, mat og vekt, og utviklet anorexia i en alder av 18 år. Kort tid etterpå ble jeg innlagt på et psykiatrisk senter i Bodø, der var jeg i 6 måneder. Jeg sto med en fot i graven, så det var både himmel og helvete å bli innlagt.

I tiden etterpå har jeg skrevet litt artikler her og der, hjulpet andre gutter og jenter, og holdt endel foredrag for ungdomsskoler og videregående, dette er noe jeg ønsker å fortsette med.

Jeg ønsker å gjøre en forskjell.

Livet mitt dreier seg fortsatt om å bli helt frisk, og jeg er på god vei. Jeg skulle bare bli litt tynnere, men holdt på å kollapse totalt. Nå ønsker jeg å spre varsomhet til alle som er fanget av kroppspresset, det er ikke verdt det.

^