Tvangsekteskapet

Med egne ord

Hun er utro. Han vet det ikke, men hun er det. I et par måneder nå har hun hatt et sidesprang med en annen mann. Hun har konstant dårlig samvittighet, likevel klarer hun ikke å la være å tilbringe tid sammen med ham. Hun har ikke sagt det til noen. Ingen ville forstått henne. Han hun er sammen med er jo så perfekt. Perfekt hår, perfekt smil, perfekt jobb, den perfekte kjæreste. Han syns at hun også er perfekt. Hver dag forteller han henne hvor fin hun er. Han forteller henne at han liker hvordan blikket hennes stråler når hun drikker kaffe. Han sier til henne at han elsker måten hun lukker øynene på når hun ler. Gang på gang skryter han av hennes slanke og grasiøse kropp som kler alle slags bekledninger. Likevel er det ikke nok. Hun vet at han lyver. Hun er lang ifra perfekt. Han har ingen anelse om at hun gjennomskuer ham.

Han hun er utro med, er annerledes fra de hun har vært sammen med før. Han gir henne aldri komplimenter, med mindre hun virkelig fortjener dem. Han ser hennes forbedringspotensiale, hvordan hun kan bli den beste versjonen av seg selv. Han gjør henne mer selvkritisk, slik at hun kan komme seg opp og frem i denne verden. Det er jo det hun ønsker. Å komme seg opp og frem. Være den smarteste, være den vakreste, være den sunneste. Være et unikum.

Kjæresten hennes jobber mye. Han drar gjerne på kontoret litt før åtte og blir der frem til sent på kvelden. Hun jobber ikke. Hun er for talentløs til det. Hun er som en blodigle som nærer seg av kjærestens økonomiske goder. Slik har det vært i et år nå. Helt siden hun hoppet av jusstudiet som tjuetoåring, da hun skjønte at presset ble for stort. Så nå sitter hun her. I den samme sofaen, i den samme leiligheten, med de samme drømmene som hun hadde da hun var tenåring. Likevel er det skjedd en forandring de siste månedene. Hun er ikke alene lenger. Han er med henne, sitter ved siden av henne, kysser henne på halsen. Gir henne tilbakemeldinger på hvordan livet hennes kan bli akkurat som hun ønsker. Om hun bare prøver litt hardere. Litt mer målrettet.

I dag er det tirsdag. Kjæresten hennes er nettopp dratt av sted for å tjene til livets opphold. Hun sitter ved kjøkkenbordet, skuer utover Akerselven. Ingen sidesprang i siktet. Bare nakne trær som svaier i takt med vinden. Hun vet likevel at han kommer snart. Han kommer alltid, han er til å stole på. Hun reiser seg fra stolen og går mot kjøkkenbenken. Lager i stand to brødskiver med et tynt lag med leverpostei på. Setter seg ned igjen. Krøller seg sammen på stolen. Idet hun tar den første biten av skiven ringer det på døren. Hun rikker seg ikke. Hun kjenner ham godt nok til å vite at han er av typen som bare går rett inn. Tar seg friheten til å invadere livet hennes. Hun syns det er fint. Det er hyggelig å vite at han føler seg så husvarm.

Han kysser henne på kinnet, stryker henne så varsomt gjennom håret. Hun blir varm innvendig. Plutselig føles det som om hele verden stopper opp en liten stund. Øyeblikket blir ødelagt i det sekundet han ser ned på tallerkenen hennes. Hun blir med en gang forlegen. “To blingser? Du trenger vel kanskje ikke så mye mat, kjære?” Han fjerner den ene skiven fra fatet hennes, putter den så i sin egen munn. “Er du med ut en tur? Vi kan løpe noen runder rundt Sognsvann!” Han ser på henne med et håpefullt blikk. Hun klarer ikke å si nei til det blikket. Hun har prøvd å motstå det mang en gang, men det ender alltid med at han vinner. “Greit, la oss gå, da,” sier hun til ham, mens hun slenger på seg treningstøyet.

Treningsøkten rundt Sognsvann er mer slitsom enn hva den pleier å være. Hver dag i to måneder har de løpt den samme ruten, altså to runder rundt vannet. I dag vil han at de skal løpe tre. “Kom igjen, så klart greier du det! Vil du bli den beste versjonen av deg selv, eller ikke?” Hun biter tennene sammen. Kjenner svetten renne nedover tinningen. Lar beina gå på autopilot. Bare løper og løper. Higer etter pusten, løper litt til. Der. Endelig i mål. Hun legger seg ned på bakken, kjenner det svimle for henne. “Tre runder på 45 minutter? Ikke så mye å skryte av det.” Han strekker seg etter armen hennes, drar henne opp fra grusen. “Jaja, vi klarer bedre i morgen.”

Hun er tilbake i leiligheten. Klokken er blitt åtte og hun sitter nydusjet i sofaen. Snart kommer kjæresten hennes hjem. Han som ikke aner at hun er utro. Han som ikke vet at hun har konstant dårlig samvittighet. Han skulle bare visst hvilken bedrager hun er. Han skulle bare visst at hele forholdet deres er basert på en løgn. Hun burde kanskje bare fortelle ham det. Sannheten ville trolig åpnet øynene hans og fått ham til å skjønne hvor lite perfekt hun er. Ja. Han fortjener å vite. Bare ikke helt ennå.

“Hei, vennen, jeg er hjemme.” Han slenger fra seg stresskofferten og løper bort til henne. Gir henne en god klem før han setter seg ved siden av henne i sofaen. Med ett sniker han hånden sin under morgenkåpen hennes. Stryker henne på magen. Kysser henne på halsen. Hun får panikk. Dette er feil. Helt fullstendig feil. Hun vil ikke at han skal ta på henne. Hun vil ikke at han skal kjenne det unødvendige fettlaget som ligger som en bilring rundt magen hennes.

Det er kun han hun er utro med som får lov til det. Han vet allerede at hun ikke er perfekt. Han ser allerede hennes feil og mangler. “Nei!” Hun skriker av hele sitt hjerte. Tar et fast grep om hånden hans og fjerner den fra magen sin. “Bare nei,” sier hun og stormer ut av stuen og inn på soverommet.

Soverommet er kaldt. Trist. Mørkt. Hun legger seg ned på sengen. En liten del av henne ønsker at han skal følge etter. Trøste henne og si at alt kommer til å ordne seg. Hun venter i fem minutter. Ti minutter. Femten minutter. Endelig. Der kommer han. Han kler av seg klærne og legger seg ved siden av henne. Passer på at han ikke nærmer seg magen hennes. “Vi skal klare dette, vi to,” hvisker han og kysser henne på kinnet. Plutselig begynner hun å gråte. Det går omsider opp for henne at hun må gjøre det slutt med sidespranget sitt. Han gjør henne ikke til den beste versjonen av henne selv, heller den verste. Hun legger seg tett inntil kjæresten sin. Han med det perfekte håret, perfekte smilet og den perfekte jobben. “Jeg elsker deg egentlig,” sier hun, før hun faller inn i drømmenes rike.

Hun våkner av at det ringer på døren. Klokken er elleve og kjæresten er for lengst dratt på jobb. Hun får panikk. Det er garantert ham. Han hun er utro med. Han som ødelegger livet hennes. Hun løper mot gangen, legger hele kroppsvekten sin mot døren. “Det er slutt, jeg orker ikke mer,” roper hun med sin høyeste røst. Han hører ikke etter, bare fortsetter å dytte i motsatt retning. “Slutt å tulle. Du er ikke perfekt ennå. Du er fortsatt for stor, altfor stor for deg selv!” Hun vet at han har rett, likevel fortsetter hun å tviholde på døren. Denne gangen skal han ikke vinne. Hun kjenner hjertet pumpe i brystet. Prøver febrilskt å holde igjen døren. Forsøker å kvitte seg med ham. Men, nei; hun klarer ikke mer. Han er for sterk. Med ett gjør han et stort byks mot døren og hun flyr gjennom rommet. Lander på rumpen en halv meter bortenfor entreen. Hun begynner å gråte. Hun har likevel ingen anelse om tårene skyldes den vonde landingen eller det faktum at han vant igjen.

“Kan du ikke bare gå?” Hun ser på ham med tårevåte øyne. “ Jeg ber deg. Du ødelegger meg både psykisk og fysisk.” Han skuer ned på henne. Smiler. Begynner å le. “Mitt oppdrag er å forstyrre deg, kjære. Forvrenge kroppsbildet ditt. Tyne deg til du blir helt ugjenkjennelig.” Han begynner å le igjen, lar den ondskapsfulle latteren sin fylle rommet. “Jeg drar ingen steder. Jeg vil våke over deg som en hauk, kontrollere det minste du tar i munnen.” Han setter seg ned ved siden av henne. Kysser henne på halsen. Stryker henne varsomt gjennom håret. “Det er meg og deg, kjære. Jeg vil aldri forlate deg. I alle fall ikke før døden skiller oss ad.”



Anniken Philipps 







Flere innlegg "Med egne ord"

Etter at jeg ble frisk fikk jeg et helt annet syn på livet
Jeg er lei av å ikke ha språk. Jeg er lei av å gjemme meg fordi jeg er selvopptatt.

jeg har lyst til å gråte men jeg får det ikke til jeg har behov for å kontrollere kroppen men den lever sitt eget liv

Jeg våkner og ser på klokken, klokken er 2.30. Kroppen vil sove litt til, mens hodet sier “stå opp”. Jeg greier ikke å slappe av,

NESTE AKTIVITETER

4. april 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
8. april 2024
Trondheim
Kurs: Yoga, meditasjon, avspenning & inspirasjon
10. april 2024
Bergen
Temakveld: Spiseforstyrrelser, smerteuttrykk ved overgrep (fulltegnet)

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.