Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt med oss og søker mer råd rundt dette. Jeg tenker også at dette er noe som bør bli tatt tak i, slik at utviklingen kan bremses. Det høres ut som at dette tar for stor plass i livet hennes, og påvirker hvordan hun har det. Derfor tenker jeg også at dette er god nok grunn til å oppsøke mer hjelp.

Jeg ønsker å gi noen råd til hvordan ta en bekymringssamtale, som kan være til hjelp for dere som står rundt. I tillegg ønsker jeg å gi noen råd i den situasjonen du står i som lærer.

Først vil jeg rose deg for at du har vært så våken og handlekraftig og spurt direkte. I tillegg til en tillit som du har klart å skape. Så er det også godt å høre at foreldrene hennes er blitt informert. Slik jeg forstår det nå, har foreldrene behov for å nå enda mer inn til henne for å kunne være den støtten hun har behov for. Et råd man kan gi dem da, er å kontakte oss direkte for å få mer konkrete råd, enten på chat eller telefon. Sistnevnte er å anbefale.

Vi pleier da å gi råd til hvordan ta en bekymringssamtale, noe vi også har skrevet om på nettsiden vår, og har laget en podcast-episode om:

«Uforstyrra svarer Bekymringssamtalen»

Bekymringssamtalen

Ettersom hun kjenner seg trygg til å prate med deg, kan det være en gyllen anledning til å høre med henne hva som skal til for at hun skal klare å åpne seg mer for foreldrene sine.

Jeg ønsker å dele en tekst med deg som tar opp hvordan den som er berørt kan forberede seg på å ta en slik samtalen med sine nærmeste:
Den vanskelige samtalen
I denne situasjonen tenker jeg foreldrene har ansvar for å ta praten, ettersom de allerede vet at dette er et problem. Men kanskje den teksten kan være fin for deg å se på, for å kunne forstå eleven din sitt perspektiv, og heller bruke den som et utgangspunkt for å kunne prøve å forberede henne til å klare å åpne seg.

Det kan ofte være vanskelig å åpne opp for sine nærmeste, både fordi de er i posisjon til å gjøre tiltak, men også fordi mange kan bli redd for hvordan foreldrene vil ta det. Derfor kan det å la henne sette ord på hva hun er redd for skal skje, være en god start. Hvis hun ikke klarer å sette ord på det, kan man generelt snakke om hva andre i lignende situasjon kan være redd for, som i teksten over beskriver, og se om hun kan kjenne seg igjen i noe av det. Videre kan det være fint med oppfølgingsspørsmål som: "hva skal til for at du skal klare å åpne deg til tross for dette?"

Dersom du merker at det er vanskelig å få til en slik prat med henne, kan det være like greit å fortelle henne om vår anonyme chat. Det at den er anonym, gjør det ofte lettere å si det slik det er. Der kan vi blant annet bidra til å støtte henne til å fortelle sine nærmeste.

Håper ikke dette svaret gjør at du sitter igjen og føler på for mye ansvar. Du har allerede bidratt med å avdekke problemet og informert riktige personer. Jeg ønsker også å trekke helsesykepleier inn som en som kan bli brukt som en støttespiller for deg og denne eleven videre. Om du skulle trenge mer råd videre, kan du alltids ta mer kontakt.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS