Det å stå nær noen med en spiseforstyrrelse kan være en tøff prosess, hvor en kan oppleve stor fortvilelse og maktesløshet over hva en skal og bør gjøre for å hjelpe den syke.
Samtidig har du mulighet til å være en uvurderlig ressurs for noen du er glad i. For å være en god støtte er det svært viktig at du også tar vare på deg selv.
Kom nærmere – videobasert læringsprogram for pårørende
ROS har utviklet et videobasert læringsprogram for alle som står når noen med en spiseforstyrrelse. Her møter du 10 personer som deler sine erfaringer, enten direkte med spiseforstyrrelser, eller sin erfaring som pårørende. Programmet er delt opp i seks hovedtemaer, der vi ønsker å gi en dypere forståelse av hva spiseforstyrrelser er og hvordan pårørenderollen kan være.
Video om ambivalens fra læringsprogrammet:
Bekymringssamtalen
Mange er usikker på hvordan de skal ta opp sin bekymring ovenfor en de er glad i. Vi har derfor satt opp noen punkter som kan være fine å se gjennom før en såkalt bekymringssamtale:
- Ta samtalen når du er i en rolig sinnstilstand. Når vi er stresset, urolig, sinna o.l. vil dette ofte prege måten vi ordlegger oss på, og man kan lett bli anklagende eller tillegge personen egenskaper som han/henne kanskje ikke kjenner seg helt igjen i. Dette kan være uheldig, og medføre at man ikke får innpass- selv om alt er velment og man mener godt. Vær derfor rolig når du tar samtalen, da blir det lettere å stå i reaksjonene som eventuelt kommer også.
- Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor man ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett også av god tid i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.
- Vær tydelig på hvorfor du er bekymret. Vær ærlig. Å snakke rundt grøten eller i koder vil fort bli gjennomskuet. Hvis vedkommende ikke er klar for denne samtalen kan det tenkes at han/henne ikke vil fortelle hva som foregår om du ikke går rett på sak.
- Legg vekt på hva du har OBSERVERT og hvordan vedkommende har det. Ofte vil det være flere ting vi har lagt merke til enn endringer knyttet til mat, vekt og lignende. Har humøret endret seg? Har det sosiale endret seg? Ofte vil man kunne legge merke til at vedkommende på en eller annen måte ikke har det så bra. Kanskje man er mer trist, stresset, sinna, nedstemt, tilbaketrukken? Legg vekt på disse tingene fremfor å kommentere vekt og mat. F.eks: «jeg har lagt merke til at du ikke ler så mye lengre, og at du er mye for deg selv. Dette bekymrer meg, og jeg lurer på hvordan du har det? fremfor «du spiser altfor lite for tiden. Du er blitt tynn og jeg mistenker at du slanker deg». Hvordan du ordlegger deg kan ha mye å si. Ønsker man en god dialog er det bedre å legge vekt på hva du har observert, og hvordan du tolker situasjonen, samt fokusere på vedkommende sin psykiske helse.
- Vær ydmyk og åpen. Om vedkommende er i en startfase eller i en fase hvor man opplever mye mestring ved atferden sin, vil man være lite mottakelig for ytre kommentarer og bekymringer. Det kan være lurt å starte med setninger som «mulig jeg tar feil, men …», eller «beklager om jeg er helt ute og kjører nå, men det er noe som gjør meg bekymret …». Ved avvisning, ikke bli anklagende, men fortell at du er her om vedkommende ønsker og prate, og gjerne at du er bekymret- noe som gjør at du ønsker å følge dette opp videre.
- Vær forberedt på å bli avvist. Som nevnt ovenfor er det vanskelig å bli konfrontert eller spurt ut om ting man opplever som noe positivt, eller som noe man «trenger» for å mestre vanskelige tanker og følelser. Ha i mente at vedkommende kanskje ikke er kommet dit hen at man ser ar atferden er mer destruktiv enn den er positiv. Noen trenger tid til å finne ut av dette, og det er dessverre lite du som pårørende konkret kan gjøre for å fremskynde denne prosessen. Vær derfor klar over at man de første gangene ofte vil bli avvist. Vedkommende kan bli sinna, lei seg, frustrert, oppgitt, le, bagatellisere osv. Dette er normalt. Si gjerne da at du forstår at dette er vanskelig, eller at du kanskje tar feil. Men at du holder døren åpen, og at du er her om vedkommende ønsker å prate.
- Oppfordre til å oppsøke hjelp. Fortell vedkommende at man ikke trenger å ha det slik, og at det finnes god hjelp å få. Man kan få det bedre med seg selv, men mange trenger da profesjonell hjelp. De fleste med spiseforstyrrelser og relatert problematikk trenger mindre terapeutisk hjelp for å bli frisk. Det vil si at de fleste klarer å snu sin destruktive atferd ved hjelp av psykolog på en lokal BUP/DPS. Den vanlige gangen i behandlingsapparatet er at man oppsøker sin fastlege og ber om en henvisning til psykolog. Dersom man ønsker mer informasjon om behandlingsgangen, og/eller noen å snakke med mens man venter på behandling er man velkommen til å bruke oss i ROS. Man er selvsagt også velkommen til å prate med oss i ROS under og etter en eventuell behandling.
Se ellers vår pårørendepakke som består av nyttig informasjonsmateriell.
Veiledning for pårørende i ROS
Som pårørende kan du få støtte og veiledning via våre ulike kanaler for rådgivning. Se oversikt og åpningstider her.
Pårørendegrupper
Pårørendegruppene i ROS er et gratis tilbud til alle som står nær noen som strever med en spiseforstyrrelse – foreldre, søsken, ektefelle, samboer, besteforeldre, tante, onkel, venn eller kollega. Å bli frisk av en spiseforstyrrelse kan ta lang tid, ofte flere år, og rollen som pårørende vil variere underveis i tilfriskningsprosessen.
- Pårørendegruppene er møteplasser hvor en kan dele følelser og tanker, og lufte sine bekymringer.
- Du blir sett, lyttet til og kan få hjelp og støtte av andre som er i samme situasjon.
- Målet med ROS pårørendegrupper er å bidra med råd og veiledning.
- Pårørendegruppene er et fristed med taushetsplikt.
Mer informasjon om våre pårørendegrupper finner du under Kurs og grupper og Aktiviteter.
