Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt, og oppsøker mer hjelp med det du lurer på. Det må ha vært tungt å ha et vanskelig forhold til mat i 3-4 år, uten å kjenne noe bedring. Det er fullt mulig å få et godt forhold til mat, men de fleste har behov for nok hjelp. Du spør om det er vanlig å ville spise lite om dagen og kjenne på lite sult, for så å bli kjempesulten i etterkant. Jeg ønsker å svare deg på dette, og kommentere det du skriver.

Det kan være ulike årsaker til at noen ønsker å spise veldig lite på dagen, og det å kjenne på lite sult. For mange kan det være et uttrykk for at noe i livet er vanskelig. Det kan eksempelvis være en vanskelig livssituasjon, høye krav på mange områder, vanskelige relasjoner, endringer i livet, lav selvfølelse mm. Alt dette kan være med på å påvirke både matlysten og sultfølelsen. For mange, kan da det å ikke spise, være en måte å forsøke å håndtere noen vanskelige følelser. Det jeg lurer på, er hvordan du har det for tiden? Hva kan være årsaken til at du ønsker å spise lite?

Etter perioder med lite mat og lite sultfølelse, er det ikke uvanlig at kroppen skrur opp sultfølelsen. Da har gjerne kroppen gått på underskudd og har dermed stort behov for mat igjen. Dette er en overlevelsesmekanisme som jobber hardt for at man skal skru opp matinntaket for at kroppen skal ha det bra.

Jeg får et inntrykk av at du har gått lenge med disse utfordringene, uten å få nok/noe hjelp, ettersom du også sier at det ikke har blitt noe bedre. Du forteller også om et stort vekttap på kort tid. Dette gjør meg bekymret for deg, og derfor ønsker jeg å oppmuntre deg til å oppsøke mer hjelp. Du skal ikke måtte gå alene med dette.

Det er dessverre ikke uvanlig å ikke ville fortelle noen om hvordan forholdet til mat, kropp og vekt er. Mange går altfor lenge alene med det som er vanskelig, og det er ikke med på å gjøre situasjonen bedre. Snarere tvert imot. Derfor vil det nå være viktig at du forteller om dette til noen du stoler på, slik at du kan få støtte og god hjelp. Vi oppmuntrer ofte til å ta en slik prat med noen man stoler på. Det kan være foreldre, helsesykepleier eller kanskje en lærer. Her kan du lese mer om noen råd til hvordan ta en slik samtale.

Om du merker at steget til å fortelle om dette til noen er fort stort, kan det å snakke med noen på vår anonyme chat være et fint sted å starte. Da kan man øve seg litt på hvordan det vil være å snakke om dette med noen, og få flere råd til hvordan gjøre dette.

Håper at du vil oppsøke mer støtte og at svaret var til hjelp for deg.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS