Spørsmål & svar

Hei,

og takk for at du skriver til oss. Så fint at du setter ord på hvordan disse tankene er for deg, og hvordan du forholder deg til dem. Du spør om råd til hvordan snu dette, og om det er noen råd til hvordan føle seg litt bedre etter et måltid. Jeg ønsker å kommentere det du forteller, og si litt om hva man kan gjøre i en slik situasjon.

Du forteller om vanskelige tanker rundt det å føle at kroppen endrer seg etter at man har spist, og det å se at kroppen endrer seg gjennom en dag med matinntak. Du vet gjerne selv at det er normalt at den gjør det, men likevel kjennes dette så vanskelig å forholde seg til. Du forteller også om et konstant behov for å gå ned i vekt, til tross for at du har undervekt. Samtidig ser du selv at det å kutte ned på mengde mat og det å hoppe over måltider, ikke er bra for deg. Du har et ønske om å spise slik at du har overskuddsenergi, men klarer det ikke.

Det høres for meg ut som at dette er en veldig krevende situasjon å stå i for deg. Det å kjenne seg delt mellom å ville gjøre alt for å gå ned i vekt, mens den friske delen anerkjenner at det ikke er bra og gjerne ønsker å snu det. Mange som strever med forholdet til mat, forteller om en slik ambivalens. Man ser gjerne selv at det man driver med ikke er bra, men klarer samtidig ikke å endre på det på egenhånd. Grunnen til at man ofte kjenner på denne svingende ambivalensen, er at en spiseforstyrrelse ofte gir noe, og tar noe på samme tid. Mange beskriver at det kan gi en opplevelse av kontroll og mestring. For mange har det også blitt en måte å regulere følelser på, som en slags flukt fra det å forholde seg til andre ting som kan være vanskelig. Jeg ønsker jeg å dele en video med deg som kan forklare blant annet ambivalens.

For meg virker det som du også kan være litt usikker på om dette er alvorlig nok til å oppsøke lege og få hjelp med dette. Jeg får også et inntrykk av at det også er vanskelig og kanskje også skummelt å skulle gi slipp på kontrollen. Dette er vanlig hos personer som har kommet dit at de merker at det gjerne begynner å ta mer enn det gir. Og selv om det er tilfellet, kan det likevel sitte langt inne å be om hjelp.

Med alt du beskriver, vurderer jeg det som alvorlig nok til å ha behov for hjelp, og man bør aldri vente til det blir verre. Du er ikke alene om å kjenne at det er vanskelig å fortelle om dette til andre, og forklare hvordan det er for deg. Mange vi snakker med, har behov for støtte til å ta steget for å be om hjelp. For noen er det viktig å fortelle noen man stoler på i første omgang, for å klare å gjennomføre det å gå til legen. Her er noen råd til hvordan ta en slik prat med sine nærmeste. Når man først har bestilt en time hos legen, er det mange som har god nytte av å forberede seg godt slik at de får frem alvoret i egen situasjon og behov for videre henvisning. Om du ønsker å prate mer med en rådgiver i ROS, er du velkommen til å ta kontakt på telefon eller chat. Mange opplever at det er en fin og trygg måte å øve seg på det å snakke om dette, og kan da også be om konkrete råd i egen situasjon.

Ved å ta imot hjelp, vil man etter hvert kunne kjenne at det vil bli lettere med måltider, og man kan oppleve at tankegangen vil snu. Dette er noe som vil ta tid, men det er fullt mulig!

Håper at dette vil gi deg mer retning i hva du kan gjøre, og hvordan oppleve støtten du trenger for å klare dette.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS