Jente/kvinne,
Hva kan jeg gjøre som pårørende, hvor kan jeg melde fra/ bekymringsmelding for en av mine aller nærmeste over 18 år. Har prøvd fastlege og spesialhelsetjenesten, og det har jeg gitt opp. Tilliten til Helse-Norge og psykisk helse er ganske så lav!
ROS svarer
Hei,
og takk for at du skriver til oss. Det kan være fortvilende og vondt å stå nær noen som strever med en spiseforstyrrelse, og som ikke selv ønsker å ta imot hjelp etter fylte 18. Ettersom man da kan bestemme selv, er det ikke mye behandlingsapparatet kan gjøre. Det høres ut som at du har forsøkt å melde bekymring flere steder, uten videre hjelp. Jeg ønsker å si noe om ulike grunner til dette, og hva du som pårørende kan fortsette å gjøre i dette tilfellet.
Ved de fleste sykdommer, ønsker man hjelp og behandling for å bli frisk. Så hva er grunnen til at de som er rammet av en spiseforstyrrelse ikke ønsker dette? Det kan være helt uforståelig for de rundt, at den som lider ikke forstår selv at de har et problem og at de faktisk trenger hjelp.
Her ønsker jeg å vise til en videosnutt som tar opp hvordan dette kan være for den berørte: Å stå nær - Ambivalens
I starten gir ofte spiseforstyrrelsen mer enn den tar. Det kan være vanskelig i en slik fase, å løsrive seg fra en slik situasjon hvor man selv opplever at man får så mye ut av det. Mange beskriver en etterlengtet mestringsfølelse, trygghet, mening og kontroll. Og selv om man kanskje merker noen ulemper ved dette, vil mange likevel tviholde på funksjonen spiseforstyrrelsen har. Det skal ofte mye til for at den syke anerkjenner at det har blitt et problem. Når den berørte er farget av sykdommen, er det vanskelig å tro at man kan få det bedre, og at man kan få et godt liv uten denne mestringsstrategien. Og her har de ofte veldig stort behov for at andre rundt kan påvirke dem, og være en motvekt til de spiseforstyrrede tankene. Men for å nå gjennom, hjelper det sjeldent å konfrontere den syke. For at den berørte skal føle seg sett og forstått, er det ofte lurt å sette seg inn i deres opplevelse av situasjonen: Kom nærmere
Jeg ønsker å vise til hvordan ta en bekymringssamtale. Og selv om man gjerne har gjort dette før, vil det ofte være behov for å ta slike samtaler mange ganger. Ved å forberede seg godt, kan man lettere nå gjennom ved å ordlegge seg slik at mottakeren ikke opplever seg konfrontert eller anklaget.
Det kan være fint å lese nøye gjennom det som står nederst på siden, som jeg tar utgangspunkt i under:
Husk at man sår noen viktige frø hver gang man viser omsorg og bekymring. Så aldri gi opp håpet, og fortsett med å vise bekymring.
Med vennlig hilsen rådgiver i ROS
Strandgaten 6, 6. etg.
5013 Bergen
948 17 818 (innvalg 2)
[email protected]
Storgata 10B
0155 Oslo
948 17 818 (innvalg 3)
[email protected]
Breigaten 13
4006 Stavanger
948 17 818 (innvalg 4)
[email protected]
Kjøpmannsgata 23
7013 Trondheim
Tlf: 948 17 818 (innvalg 5)
E-post: [email protected]
Gi svar
Tusen takk for din hjelp!
For å gi de beste opplevelsene bruker vi teknologier som informasjonskapsler. Å samtykke til disse teknologiene vil tillate oss å behandle data som nettleseratferd på dette nettstedet.
Velkommen til å kontakte oss i våre åpningstider:
Mandag–torsdag: 10-16 og 17-21
Fredag: 10-16
Chatten holder stengt for lunsjpause kl. 11.30-12.00 alle dager.
ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.