Spørsmål & svar

Hei,

og takk for at du skriver til oss. Det kan være fortvilende og vondt å stå nær noen som strever med en spiseforstyrrelse, og som ikke selv ønsker å ta imot hjelp etter fylte 18. Ettersom man da kan bestemme selv, er det ikke mye behandlingsapparatet kan gjøre. Det høres ut som at du har forsøkt å melde bekymring flere steder, uten videre hjelp. Jeg ønsker å si noe om ulike grunner til dette, og hva du som pårørende kan fortsette å gjøre i dette tilfellet.

Ved de fleste sykdommer, ønsker man hjelp og behandling for å bli frisk. Så hva er grunnen til at de som er rammet av en spiseforstyrrelse ikke ønsker dette? Det kan være helt uforståelig for de rundt, at den som lider ikke forstår selv at de har et problem og at de faktisk trenger hjelp.

Her ønsker jeg å vise til en videosnutt som tar opp hvordan dette kan være for den berørte: Å stå nær - Ambivalens

I starten gir ofte spiseforstyrrelsen mer enn den tar. Det kan være vanskelig i en slik fase, å løsrive seg fra en slik situasjon hvor man selv opplever at man får så mye ut av det. Mange beskriver en etterlengtet mestringsfølelse, trygghet, mening og kontroll. Og selv om man kanskje merker noen ulemper ved dette, vil mange likevel tviholde på funksjonen spiseforstyrrelsen har. Det skal ofte mye til for at den syke anerkjenner at det har blitt et problem. Når den berørte er farget av sykdommen, er det vanskelig å tro at man kan få det bedre, og at man kan få et godt liv uten denne mestringsstrategien. Og her har de ofte veldig stort behov for at andre rundt kan påvirke dem, og være en motvekt til de spiseforstyrrede tankene. Men for å nå gjennom, hjelper det sjeldent å konfrontere den syke. For at den berørte skal føle seg sett og forstått, er det ofte lurt å sette seg inn i deres opplevelse av situasjonen: Kom nærmere

Jeg ønsker å vise til hvordan ta en bekymringssamtale. Og selv om man gjerne har gjort dette før, vil det ofte være behov for å ta slike samtaler mange ganger. Ved å forberede seg godt, kan man lettere nå gjennom ved å ordlegge seg slik at mottakeren ikke opplever seg konfrontert eller anklaget.

Det kan være fint å lese nøye gjennom det som står nederst på siden, som jeg tar utgangspunkt i under:

• Ta samtalen når du er i en rolig sinnstilstand.
• Ta samtalen et sted med fred og ro, og hvor man ikke blir avbrutt eller forstyrret. Sett også av god tid i tilfelle du kommer i posisjon til en god samtale.
• Vær tydelig på hvorfor du er bekymret.
• Legg vekt på hva du har observert og hvordan vedkommende har det.
• Vær ydmyk og åpen. Om vedkommende er i en startfase eller i en fase hvor man opplever mye mestring ved atferden sin, vil man være lite mottakelig for ytre kommentarer og bekymringer. Det kan være lurt å starte med setninger som «mulig jeg tar feil, men …»
• Vær forberedt på å bli avvist.
• Oppfordre til å oppsøke hjelp.

Husk at man sår noen viktige frø hver gang man viser omsorg og bekymring. Så aldri gi opp håpet, og fortsett med å vise bekymring.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS