was successfully added to your cart.

Handlekurv

Rådgivers hjørne

Når kan jeg be om hjelp?

Hvor går grensen?

Når blir mat og kropp vanskelig?


Tekst: Elin Heitmann, rådgiver ROS

Mange er i tvil om de har store nok problemer for å be om hjelp. Som rådgiver i ROS så hører vi ofte om frykten for ikke å bli tatt på alvor. Dette gjør meg trist.

Flere gir utrykk for å ha et forhold til egen kropp, mat og trening som ligger som et tungt teppe over hverdagen og livsgleden. «Jeg kan jo ikke be om hjelp når jeg ikke ser syk ut!» forteller noen med fortvilelse i stemmen. Jeg kjenner meg godt igjen i denne frustrasjonen da jeg selv hadde en spiseforstyrrelse og var normalvektig. Jeg følte meg veldig syk, men utseendet mitt stemte ikke overens med hvordan jeg egentlig hadde det. Skulle ønske noen hadde fortalt meg at jeg kunne ha en alvorlig spiseforstyrrelse uten å være kritisk undervektig.

I slike samtaler må jeg trekke pusten tungt et par ganger for å ikke bli overivrig – selvsagt skal du bli hørt! Selvsagt er dette alvorlig nok! Det er aldri for tidlig å ta tak i problemer som begrenser en i hverdagen. Veldig mange som søker råd og støtte hos oss har levd med problemene sine alt for lenge. For å si det på en annen måte: jeg har aldri vært i en situasjon som rådgiver i ROS der jeg har tenkt at «dette er ikke alvorlig nok». Tvert imot ser jeg ingen grunn til å vente med å ta tak i problemene. Hvis mat, kropp og trening tar for stor plass, så er det alvorlig nok i mine øyne.

I tillegg vet vi at det å ta tak i spiseforstyrrelsen tidligst mulig gir best mulig prognose. Hvorfor skal en da vente til tilstanden forverrer seg? Dette er selvsagt også et spørsmål vi i ROS stiller oss når vi hører om de som har gått til fastlegen sin og blitt fortalt at dette dessverre ikke er kritisk nok til å ta tak i.

Det å ta seg selv og sine problemer på alvor er en annen side av dette. Ofte har man motstridende følelser. Den ene dagen kan livet kjennes fint, den andre dagen er alt tungt. Derfor kan det være så vanskelig å ta problemene alvorlig. Det blir litt som å ha en vinglete «bestevenn» som en aldri vet hvor en har.

Hvilken oppfatning har «folk flest» om spiseforstyrrelser? Mange tenker nok at det kun er undervektige unge jenter som har spiseforstyrrelser. Dette vet vi jo er veldig feil. Alle kan ha en spiseforstyrrelse uansett kjønn, vekt, alder og legning. Dessverre er alt for få klar over dette. Det er vanskelig for mange å utvide horisonten for hvem som burde ha hjelp og ikke.

Det er spesielt mye stigma rundt overvekt. Du har sikkert hørt noen som spøkefullt klapper seg på magen og sier «jeg har det motsatte av en spiseforstyrrelse, jeg spiser jo for mye!» Disse utsagnene er ofte ikke så seriøse, men det sier noe om mangelen på kunnskap om spiseforstyrrelser. Mange tenker at overvekt ikke er forenelig med det å ha en spiseforstyrrelse. Vår erfaring tilsier at dette er feil. Vi vet at de fleste med en spiseforstyrrelse enten normalvektige eller overvektige. Som rådgiver i ROS er det godt å kunne si at du vil bli tatt på alvor av oss, uansett vekt.

ROS skal ikke behandle spiseforstyrrelser. I mange samtaler forsøker vi å motivere til å ta kontakt med fastlege – for så å få henvisning til spesialister. Vi hører at mange har store vanskeligheter med å kontakte fastlegen om problematikk knyttet til mat, kropp og trening, selv om dette tar alt for stor plass i livet. Som rådgiver kan vi i samtalene hjelpe til med å planlegge dette viktige møtet med fastlegen. Uten nødvendig planlegging kan det være vanskelig å uttrykke alvoret med problemene. Konsekvensen kan være at legetimen ender opp med et klapp på skuldra og råd om at en må huske å spise regelmessig.

Det kan være nyttig å skrive ned dine problemer i form av et brev til legen. Et annet alternativ er å sett opp en lapp med punkter der du beskriver problemer og hvordan spiseforstyrrelsen påvirker livet ditt. For noen blir problemene faktisk så store at det overskygger alle arenaer i livet og blir altoppslukende. Nettopp derfor er det viktig at legen får et riktig bilde av dine problemer.

Uansett om man er godt forberedt så kan man oppleve å ikke bli tatt på alvor av fastlege eller andre behandlere. Husk da at dette IKKE handler om deg! Enkelte leger kan også være som «folk flest» med manglende grunnleggende kunnskap om spiseforstyrrelser. I slike tilfeller bør du vurdere å bytte fastlege.

Kort sagt: har du problemer med mat, kropp eller trening så skal du tas på alvor. Hvis ikke kontakter du oss!

^