Tekst: Maria Vogt Andresen
Bevegelsen kjent som kroppspositivisme har fått mye oppmerksomhet de siste par årene. De av oss som er aktive på sosiale medier har kunnet følge med på hvordan kraftig redigerte bilder av hovedsakelig hvite, slanke og konvensjonelt vakre kvinner og menn – nå står side om side med bilder av mennesker i alle aldre, med ulike hudfarger og kroppsfasonger. Vi ser et større mangfold med tanke på hva, og ikke minst hvem, som utmerker seg og får oppmerksomhet – både positiv og negativ – på ulike plattformer.
Aktivister som engelske Megan Crabbe, også kjent som @bodyposipanda, har i dag over en million følgere på Instagram, og berømmes for sitt engasjement knyttet til kroppsmangfold og hvordan en kan få et bedre forhold til egen kropp og seg selv som person. Her hjemme i Norge vil nok mange kjenne til Camilla Lorentzen (@camillalor) som har gått i bresjen for å fremme positiv og oppbyggelig treningsglede med fokus på trivsel og mestring, heller enn kilo og midjemål.
For mange har det nok vært godt og befriende å se hvordan helt vanlige kvinner og menn (sistnevnte er nok fremdeles i mindretall) omfavner kroppen sin akkurat som den er. Kroppspositivismen fronter ingen forventninger om at en må endre på noe eller «forbedre seg» på noen måte – alle er bra nok som de er. Mange av de såkalt kroppspositive aktivistene er også opptatt av at livsglede og kjærlighet er noe alle fortjener uavhengig av treningsvaner, kroppsstørrelse eller utseende generelt. Kort sagt: Er du menneske, er du ok. Da har du like stor rett til å eksistere og ta plass i verden, som alle andre. Dette har vist seg å være et budskap som engasjerer. Tar man opp temaet rundt middagsbordet eller i vennegjengen er sannsynligheten stor for at mange vil mene noe om dette.
Personlig har jeg merket meg at begrepet kroppspositivisme gjerne møtes med enten begeistring eller skepsis. Begeistringen begrunnes i at mange synes det er forfriskende at kroppstyper som i større grad ligner ens egen trekkes frem og omtales som vakre. Skepsisen, derimot, forklares ofte med at det umulig kan være bra å fortelle mennesker som er over- eller undervektige at de er «fine nok som de er», fordi man har tanker om at dette ikke er sunt for verken kropp eller sjel. Hvordan kan det være bra å fortelle en overvektig person at han eller hun ikke trenger å skamme seg over de ekstra kiloene sine? Kanskje trenger noen litt skam, vil enkelte kunne si, for å bli motivert til å legge om kosthold og endre treningsvaner? Her vil mange kroppspositive aktivister være veldig uenige og nok også mene at skeptikerne har misforstått budskapet deres. Dersom en person har noen kilo for mye, betyr ikke det at han er nødt til å hate seg selv. Han er heller ikke forpliktet til konstant å jobbe med en type «selvforbedring» som i verste fall kan være så destruktiv at den kan føre til utvikling av spise- og/eller kroppsbildeforstyrrelser det kan ta lang tid å fri seg fra.
For mange er dette en ny måte å tenke om seg selv og egen kropp på. Det at overvekt eller utseende ikke trenger å si noe om en selv som person, hvilke kvaliteter man har og hva man er god til, er fremdeles vanskelig å tro på for mange.
Kroppspositivismen som bevegelse har nok gjort mye bra for selvfølelsen til mange der ute. Samtidig synes det verdt å påpeke at den fremdeles krever at vi bedømmer kroppene våre på en eller annen måte. Vi blir bedt om å omfavne utseendet vårt akkurat som det er, men det å skulle snu fullstendig i forholdet til egen kropp kan være veldig vanskelig. Det kan være nesten umulig å skulle begynne å elske og akseptere en kropp man har hatet eller forsøkt å unngå å forholde seg til i årevis. I ytterste konsekvens kan dette bli nok en arena hvor en opplever å mislykkes. Kanskje kan det virke som alle andre klarer å ha et avslappet og sunt forhold til kroppen sin, mens en selv fremdeles strever med dette? Skammen vil kunne melde seg også her – skam over å se ut som det en gjør, og skam over at dette ikke er noe en klarer å elske og omfavne.
Derfor vil mange med meg slå et slag for kroppsnøytralitet heller enn positivisme. Ingen trenger å hate kroppen sin, men det er heller ikke nødvendig å elske den. Kroppsnøytralitet kan fungere som en gylden middelvei mot aksept av kroppen heller enn glødende kjærlighet. Istedenfor å bruke masse mental energi på å stresse og uroe seg over hvordan kroppen ser ut, vil det her heller fokuseres på hva kroppen klarer og hvilke opplevelser den gir oss. Det er kroppen som bærer oss gjennom livet, som gjør oss i stand til å oppleve nye ting, besøke nye steder og bli kjent med nye mennesker. Dette klarer den som regel helt fint, selv om den skulle ha noen kilo for mye eller mangle den perfekte six-packen.
Dersom du som leser dette har mange negative tanker om din egen kropp kan du prøve deg på denne øvelsen:
Neste gang du har negative tanker om kroppen din, forsøk å legge merke til det du kjenner fysisk på kroppen. Kanskje er det fornemmelsen av buksestrikken rundt magen eller hvordan genseren strammer rundt armene dine. Når du gjør dette vil det kunne dukke opp negative følelser som tristhet eller avsky. Forsøk gjerne å sette navn på følelsene som dukker opp. Kanskje er det én, kanskje er det flere. Prøv å legge merke til dem uten å dømme dem eller kvitte deg med dem – la dem være som de er.
Når du har lagt merke til det som dukker opp – prøv så å vende tankene mot et nøytralt sted. Du kan for eksempel se for deg kroppens styrke og kraft heller enn hvordan den ser ut. Fokuser på pusten din, hvordan den beveger seg gjennom kroppen. Rett oppmerksomhet mot styrken i armene og kraften i lårmusklene. Legg merke til og tenk litt på alt arbeidet kroppen din gjør, hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, for at du skal kunne ha det så bra du kan akkurat i dag og akkurat nå.
