Etter mange år fanget i spiseforstyrrelsen, nådde jeg bunnen. Jeg fikk mitt eget liv langt opp i halsen og orket ikke én dag til. Dette mørket tok nesten knekken på meg, men det var også det som fikk meg til å forstå at jeg måtte komme meg videre, og ikke minst at jeg trengte hjelp til det. Den dagen startet min vei til frihet, som også har blitt min vei til frisket. Jeg er en tenkende sjel med mange refleksjoner, og de har ikke akkurat blitt færre i løpet av denne prosessen. Må jeg være frisk for å være fri? Er jeg fri når jeg er frisk? Hva vil det egentlig si å være fri(sk), for meg? Dette er spørsmål som har dukket opp underveis. Kanskje har jeg ikke helt funnet svaret på dem enda, men ett og annet har jeg likevel lært så langt.
Spiseforstyrrelsen og jeg har kjent hverandre lenge, veldig lenge. Vi har både vokst og utviklet oss- sammen, og vi har på en måte tilpasset hverandre. Den har vært min bestevenn og min verste fiende på samme tid, den har hjulpet meg fremover, men den har også dratt meg tilbake og stengt meg inne. Jeg har opplevd å bli gitt noe av spiseforstyrrelsen, spesielt kontroll, mestring og trygghet. Jeg følte at den så meg og forsto, og når alt føltes kaotisk gav den meg styrke og omsorg. Jeg har også opplevd å miste noe, for etter hvert begynte den å ta. Først og fremst tok den friheten min! Den har tatt tid og energi, konsentrasjon, fleksibilitet, muligheter og helt sikkert relasjoner- for å nevne noe.
Jeg har gått noen skritt på denne veien mot fri(sk)het de siste tre årene, men hvilke erfaringer sitter jeg igjen med så langt? Jeg kan bare svare på hvordan jeg selv har opplevd det, men ofte lurer jeg også på hvordan det har vært for de rundt meg- både de som har hjulpet meg og de som står meg nær. Å skulle bli frisk og fri høres jo flott ut, tenker i alle fall jeg. Endelig få komme bort fra det som ødelegger, og bare ha det fint. Men er det egentlig det som er realiteten? Jeg har vel heller erfart at det ikke stemmer helt. Av og til dukker det opp blomster langs veikanten og sol på himmelen, og til stadighet står det noen gode venner der som heier meg fremover, men det er storm, uvær og dårlig sikt som har dominert mest.
Store deler av denne tiden har jeg hatt noen å gå sammen med, og det tror jeg har vært helt avgjørende for fremskritt. Det siste året har jeg fulgt et behandlingsløp og dermed fått veldig tett oppfølging. Det har vært noen der som har pushet meg opp de bratteste bakkene, hjulpet meg over de vanskeligste hindrene og gitt meg en hånd når jeg har falt.
For noen uker siden hadde jeg den siste behandlingstimen, og behandler avsluttet med å si: «Gå ut og lev livet!». Det var en fin samtale og en fin dag, og den første tiden etterpå hadde jeg det også fint. Eller hadde jeg det? Plutselig stod jeg der, alene, uten helt å vite. Det var både nytt og frustrerende. Jeg var jo så vant til å ha det vondt, og da visste jeg i alle fall hvordan jeg hadde det. Det var på en måte en trygghet i det. Nå hadde jeg det ikke sånn lenger, men hvordan hadde jeg det da? Hadde jeg det bra, eller hva vil det egentlig si å ha det bra?
En lang stund har jeg følt at jeg har ligget litt på midten, og hverken nådd bunnen eller toppen. At jeg egentlig ikke har kommet noen vei, selv om jeg har jobbet hardt. Til slutt søker jeg kanskje det vonde selv, for å ha noe å holde fast i. At jeg bare må nå bunnen, for å kunne sparke ifra. At jeg bare må ha det litt vondt først, før jeg kan fortsette videre. Og selv om spiseforstyrrelsen begynte å ta, sluttet den aldri å gi- dermed må jeg også gi avkall på noe som føles bra for meg.
Tidligere har jeg nok tenkt at det finnes et mål der fremme, at jeg en dag er ferdig. Det kan jo være tilfellet, men jeg vet likevel ikke helt om det er en lur tankegang for min del. Det kan nemlig fort bli til at jeg bare må klare å holde ut- men med manglende tidsramme blir det vanskelig å få til. Derfor tror jeg ikke dette er et prosjekt lenger. Jeg tror ikke det egentlig finnes noen endelig topp, jeg tror denne veien er selve livet (mitt). Den er ikke rett, men full av bakker og humper og svinger. Kanskje blir den mer stabil med tiden, ikke så tung? Noen ganger går det bakover i stedet for fremover, andre ganger står det nesten helt stille. Dette er en vei som blir til mens jeg går, og derfor må jeg hele tiden holde meg i bevegelse! Det er kanskje det viktigste å huske på, men også noe av det mest slitsomme. Av og til skulle jeg så gjerne hatt en pause, et pust i bakken- men da blir jeg fort sittende fast.
Det er ikke så god sikt på denne veien- jeg ser ikke langt frem, og jeg vet ikke helt hva som kommer. Kanskje det å ta tilbake kontrollen først vil oppleves som å miste den igjen? Det er vel noe med det å tørre å satse- her som i andre lignende situasjoner. Tørre å lene seg helt inn, gå fremover med begge beina, møte det som kommer med mot og tro. Og noen ganger trenger man hjelp, og det er helt greit å ha en hånd eller to å holde i.
Kanskje leder denne veien til friskhet, kanskje til frihet- kanskje til begge deler. Det finner jeg bare ut ved å fortsette å gå, ved å tørre, og ved å ta imot den hånden når jeg trenger den. En ting jeg derimot har lært allerede, er at man ikke er ment til å gå på livets vei alene, men at spiseforstyrrelsen ikke er den beste følgesvennen.
Elisabeth Skeie
