«Dans, dans, dans oppå bordet, ut av seg selv opplevelse» var en hit for en del år tilbake. Det er litt sånn det er, bortsett fra at jeg danser ikke på bordet.
Jeg er utenfor meg selv. Jeg forstår hva som skjer når stemmene i hodet begynner å mase om mat og regler med det samme jeg slår opp øynene. Enten det er på morgenen eller midt på natten. Jeg vet de gjør det for å kontrollere meg. Akkurat som jeg kan riste på hodet, når jeg ser meg selv legge det jeg har lyst på tilbake i butikkhyllen og går for å betaler det som er lov. Det som gir litt mer ro i sjelen. Så kan jeg glede meg over at «spis minst mulig stemmen» er fornøyd fordi jeg gjorde som den sa, og at jeg er fornøyd fordi jeg mestret det. Stemmen skryter, for så å trekke seg tilbake og bli stille.. en stund. På hjemveien kan stemmene i hodet begynne å diskutere om det jeg kjøpte var så greit allikevel… «du må jo ha noe mer enn knekkebrød med ost» kan «spis alt du kommer over» si.. «er du vittig?» svarer «spis minst mulig» «du vet jo hvorfor hun skal holde seg til dette i dag, det er jo fordi du lurte henne til å spise middag i går. Nei, knekkebrød i dag – i morgen sender jeg henne litt mer fedmefølelse, så får vi se om det faktisk også blir et par dager til».
Jeg kan rekke opp hånden for å si noe, men det hjelper ingenting – så jeg aksepterer, for da får jeg mer ro i hodet. Faller jeg for fristelsen, må jeg ALLTID betale. «Spis minst mulig» har fullstendig overtaket. Planlegger for meg, veier for og i mot. Ekstrem ambivalens.
Spiser jeg noe fra nei-listen, må jeg rette opp. Spiser jeg noe fra ja- listen, er stemmene mer rolig. Ja-listen er mager, det er ikke en gang sikkert at jeg vet om noe er ja eller nei før jeg ser det, eller aller helst puttet det i munnen, og kjenner reaksjonen kroppen min sender meg. Alt fra mestring, til ekstrem fedmefølelse. Fordi – det som stod på ja-listen i går, står ikke nødvendigvis der i dag.
Det kommer an på hva jeg har spist ellers i uken, eller hva jeg har tenkt å spise senere, og ofte hva jeg kunne tenkt meg å spise. Tenker jeg frem i tid og at det hadde vært deilig med en god biff, med fløtegratinerte poteter og en mektig god hjemmelaget saus, blir middagen den dagen knekkebrød. Til nød kan fornuften min snike inn et glass med melk og rikelig oboy i. Fordi fornuften min vet, at går vekten lenger ned nå, så har jeg ikke fornuft mer. Da har spiseforstyrrelsen slukt den. Fornuft er nemlig det beste den vet. Jo mindre fornuft jeg har, jo mer overtak for den.
Så, ja. Jeg gjennomskuer spiseforstyrrelsen og det den gjør med meg. Jeg har kunnskap, jeg forstår hva som skjer og jeg vet når det skjer. Jeg vet i hvilke situasjoner stemmene i hodet blir høyere, og jeg vet akkurat når jeg er svak nok til å lystre dem fullstendig. Jeg er jo tross alt en voksen fornuftig jente på 45 år. Men selv om jeg vet, selv om jeg kan og selv om jeg ser – så klarer jeg ikke å motstå eller ta tak.
Fordi, når jeg er svak, nede og ulykkelig – fordi hverdagen ellers føles umulig å mestre. Når alt annet er mørkt. Når livet mitt er så langt fra det jeg drømte om som barn, når jeg mislykkes og ikke mestrer noe.
Da tenner spiseforstyrrelsen et lys som den gir meg til å ha i ene hånden, og den er selv skjoldet som jeg kan holde i den andre. Sammen med regimet den har gitt meg, løfter den meg igjennom alt det vonde. For det eneste som står i hodet mitt da, er det den forteller meg om mat og regler og hvordan mestre dette. Vekten bli kompasset mitt på hvilken vei jeg skal gå. Da kan jeg føle meg sterk igjen. Samtidig så vet jeg jo at den har fullstendig overtaket.
Spiseforstyrrelsen er redningsmannen og min beste venn, men jeg må alltid gjøre som den sier for å beholde det vennskapet. Dessverre er det så lett å gjøre det, når det bidrar til at de andre vonde tingene i livet mitt holder seg unna.
Akkurat nå tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det skulle vært å bli frisk. Samtidig som det eneste jeg ønsker er å bli frisk. Å kunne spise maten min i fred og med glede, eller å kunne handle uten kaos i hodet. Men samtidig igjen – er jeg redd for å bli helt alene i mørke.
Jeg har gått til ROS en stund nå, samtalene gjør meg godt. Jeg får vite at jeg er ikke gal, selv om om jeg nå tør å si høyt at jeg har stemmer i hodet. Hos ROS får jeg hjelp til å normalisere «galskapen» og vite at jeg er ikke alene, selv om det føles sånn.
Benedikte
