Med egne ord

Tiden etterpå

Jeg ble diagnotisert med anoreksia nevrosa av min fastlege den gangen da jeg var 18 år. Frem til midten av 20 årene har jeg kjempet for å bli frisk og også til tider kjempet for å være syk…

Terapeuten min sa at å jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse var som å få ut alle trollene i grotten. Slik som trollet må komme frem i solen for å sprekke, må også tankene og følelsene bli uttrykt slik at de kan bli bearbeidet. Grotten min er nå tilsynelatende tom. Den er renvasket og jeg har til og med SELV valgt noen møbler jeg har satt inn der, slik at nye tanker og følelser kan få hvile seg litt før de også en dag må ut i sola. Jeg har så mye erfaring med bearbeidingen nå at jeg til og med har montert en heis der nede. Tankene og følelsene kan nå bare trykke på en knapp, og woooi: Så er de ute i sola. Nå trenger de ikke sende flere klager til meg og fortelle hvor vanskelig det er å klatre ut av denne grotten! Jeg har altså lagt til rette for at nye utfordringer ikke trenger å være så vanskelig å stå i.

Jeg er frisk. Det vil jeg si: 98 prosent av tiden. Ja, noen ganger kan hodet mitt føles ut som om det raser sammen. Som om alle de hjernestigene jeg har satt opp de siste årene, stigene som gjør at jeg gledelig og sprudlende hopper rundt omkring fra en tanke til en annen, faller sammen. Og igjen står jeg igjen med tanker som: mat = kaos. Men de episodene er sjeldne, og jeg GIDDER IKKE å være perfeksjonist i å være frisk heller. Så jeg sier jeg er frisk, jeg!

Jeg savner diskusjoner og samtaler om tiden etter en spiseforstyrrelse. I mediene leser jeg ofte om personer som HAR en spiseforstyrrelse og som jobber seg UT AV en spiseforstyrrelse. Min erfaring er at det er nokså utfordrende å være frisk også. Alt jeg må nå stå i og ta ansvar for. Venneavtaler jeg glemmer fordi jeg er distré og ikke fordi tankene mine går til mat. Skolekarakter som ikke er så bra som håpet. Ikke fordi jeg MÅTTE trene i stedenfor å lese, men fordi JEG ikke leste nok.

Likevel er jeg takknemlig for å ha gått gjennom en spiseforstyrrelse. Den har, per i dag, vært den vanskeligste kampen jeg har kjempet i livet mitt. Mange av de positive egenskapene jeg har fått i prosessen, kan jeg bruke for de utfordringene jeg står ovenfor i dag. Jeg har tålmodighet og empati med meg selv når jeg faller litt. Og jeg har en stemme i meg som sier: «Dette klarer du!» Det hadde jeg ikke hatt uten å ha vært igjennom en spiseforstyrrelse. Det er vanskelig å være frisk, men siden jeg har jobbet meg ut av spiseforstyrrelsen har prosessen gjort meg mer herdet for dagens utfordringer. Det vil jeg alltid være takknemlig for.

Ane

^