Spørsmål & svar

Hei,

Og takk for at du tar kontakt. Så leit å høre at datteren din har begynt å streve med forholdet sitt til mat. Ettersom du spør om råd rundt hvordan ta dette opp uten å lage for mye drama, kan jeg anta at du kanskje allerede har opplevd å bli avvist tidligere. Noe som ikke er uvanlig, spesielt i starten. Jeg tror også mange foreldre kan bli redd for at de skal forverre situasjonen, ved å ta opp tema og kan dermed føle seg veldig usikker på hvordan tilnærme seg eget barn og hele situasjonen. Jeg ønsker i dette svaret å si litt om hva som kan være årsak til at konflikter kan oppstå og noen konkrete råd til hvordan tilnærme seg eget barn.

Mange som er i startfasen, opplever ofte at de får noe utbytte av det fokuset maten har i livet. Mange forteller om en følelse av mestring og kontroll over noe konkret, da mye i livet kan være både uforutsigbart og uklart. De har funnet en løsning som gir dem et fokus og mening, og ser gjerne ikke selv at det har blitt et problem, eller i hvilen retning de er på vei. Dersom noen blander seg og forsøker å hindre dem i deres opplevelse av kontroll, mestring og løsning, reagerer de fleste med sinne og avviser de som måtte vise bekymring.

Dette er ikke alle som kjenner seg igjen, eller er bevisst dette selv. Men det kan være nyttig for pårørende å se den siden av sykdommen. Mange kjenner også på ambivalens, hvor man er delt mellom å ville snakke med noen og motta hjelp, men samtidig føles det skremmende å gi slipp på kontrollen og det utbytte som spiseforstyrrelsen gir dem. Noen forteller også at de ikke vil bekymre sine foreldre.

Ettersom du uttrykker at du er redd for at det skal eskalere, ønsker jeg å trygge deg i at det å vise bekymring aldri er feil eller vil forverre situasjonen, snarere tvert imot. Så hvordan angripe dette, uten å skape drama? Det er ikke alltid man kan unngå slike reaksjoner, men jeg håper at disse rådene kan bidra til å trygge deg, og forhåpentligvis få til en god prat med din datter. Vi har samlet noen råd til hvordan ta en bekymringssamtaler, som det er lurt å lese nøye gjennom når man forbereder seg for en slik samtale: Bekymringssamtalen

Her ønsker jeg å trekke frem hovedpunktene:

• Ta praten hvor begge parter er i en rolig sinnstilstand.
• Ha god tid og sørg for at den andre også har det.
• Ta samtalen på et sted med ro og fred, hvor man ikke kan bli forstyrret. Og ikke i en måltidsituasjon.
• Vær tydelig på hvorfor du er bekymret, og legg fokus på hva du har observert.
• Vær ydmyk og åpen. Det kan være lurt å starte setninger med "Det er mulig jeg tar feil, men.."
• Vær forberedt på å bli avvist, men det betyr ikke at det var galt å ta samtalen.

Dersom det ikke er første gangen man tar en slik prat, kan det være hensiktsmessig å legge noen premissene for praten i starten, eksempelvis slik: «Jeg vet at dette har vært et tema som har vært vanskelig for oss å snakke om i det siste, men jeg ønsker nå å ha en rolig prat om hvordan du har det. Jeg tåler å høre det som måtte komme, og jeg ønsker å være en god lytter. Hva trenger du fra meg for å klare å fortelle meg mer om hvordan du har det?

Selv om man gjerne har forsøkt mange ganger før, er det likevel viktig å fortsette å vise bekymring. Og før eller siden vil man nå inn. Og for hver gang man viser at man ser den berørte, sår man ofte noen viktige frø.

Jeg tenker også at det å oppsøke lege, om dere ikke allerede har gjort det, vil være nødvendig. Og selv om barnet gjerne ikke ønsker dette, vil det stort sett være behov for henvisning for videre hjelp.

Ønsker du mer veiledning, råd og støtte i denne situasjonen, er du hjertelig velkommen til å ringe oss eller skrive til oss på chat. Mange har behov for støtte i pårørenderollen, da det er en svært krevende rolle å ha over tid.

Med vennlig hilsen rådgiver i ROS